Kultur

Jonna Rask satte pris på de nære ting og livet

Jenta som ble drept 30 april i fjor, flyttet fra kollektivet vårt året før. Jeg blei kjent med hennes rutiner, matlagning og sprudlede vesen. Hun var livsglad og jeg kan fremdeles ikke helt forstå at hun har gått bort. Mandag begynte rettsaken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 2011 etter nesten ti år i Sverige, flyttet jeg tilbake til hjembyen Oslo. Her skulle jeg bo i et kollektiv, en leilighet med tre samboere. Sjøl var jeg den andre til å skrive under leie kontrakten. Huseieren lot oss to første avgjøre hvem den tredje skulle bli og jeg ønsket den mest livlige av de som hadde vært innom. Ei ung skånsk jente som het Jonna Rask.

Vi hadde en felles interesse i å lage thaimat. Hun hadde bod i Thailand en stund, så mens jeg usikkert prøvde meg fram på rød eller grønn curry, smokket hun sammen noe på et blunk. Jeg skrudde opp et par skruer i veggen på rommet hennes og de henger der ennå. Hun elsket musikk og hørte på masse av det jeg hørte på. Jeg har aldri bod med noen som har spillt så mange av låtene jeg liker. Dessutten hendte det når jeg kom hjem fra gigg at jeg hørte henne spille, for eksempel “It‘s all over now” med Rolling Stones som jeg nettopp hadde gjort ute. Jeg trakk på smilebåndet, for det var neppe sånn at hun viste det.

Musikk, jobb, trening og så videre tok så mye tid at Jonna og jeg ikke møttes annet enn hjemme, i bo sammenheng. Men av og til hadde vi en time eller to der vi samtala om alt fra familie til hverdagsproblemer. Når man bor med noen, blir man kjent med rutinene nesten som om man er søsken. Og vi bodde sammen omtrent et år. Hun hadde et par flørter før hun traff kjæresten sin, men når de blei sammen ville de bo under samme tak, naturlig nok.

Etter dette så jeg Jonna bare et par ganger helt tilfeldig, der vi lett hilste med et gjenkjennende nikk og dessverre ikke fikk prata noe mer. Da nyheten om drapet nådde meg med dramatiske, blodige nyhetsbilder, blei jeg utrolig lei meg. Det var uvirkelig og jeg havnet i en slags sjokktilstand. Jeg kunne ikke fatte det og følte at jeg burde ha stillt opp. Det var kanskje ikke sånn at vi kom til å ha noe særlig med hverandre å gjøre framover, men Jonna Rask var et menneske som gjorde inntrykk. Ei man lett blei gla i fordi hun bød på sin personlighet. Jeg gikk i lang tid og klandret meg selv for å ikke tydelig nok, gjort henne oppmerksom på at jeg ville hjulpet henne om hun trengte hjelp. Og jeg mener bestemt at hun engang tok opp at hun hadde problemer med en fyr, men at jeg flyktig bare ba henne holde seg unna vedkomne. Det eneste jeg sa var at hun burde kutte kontakten. Dette husker jeg på grunn av den creepy følelsen jeg satt igjen med. Om dette var tiltalte eller ikke kan jeg ikke si noe om, men det skulle ikke forundre meg.

En ting er sikkert, at Jonna Rask var et fargerikt menneske som var utrolig inspirerende og fascinerende. Hun kunne gledes av de små ting og nyte livet. Hun var ikke redd for å stå for hva hun mente og var åpensindig mot alle hun møtte. Det er utrolig leit at et av de mest fargerike, levende menneskene jeg har fått oppleve, ikke er med oss lengre. Jeg glemmer deg aldri Jonna Rask.

Mer fra: Kultur