Jo, det skjer hos oss også

Jeg tenker på hun som har ventet i 13 år på å få snakke ut. Eller hun som opplevde bryllupsnatta som et overgrep.

Høsten 2016 var Andrea Voll Voldum modig og navnga overgriperne etter at de ble frikjent i lagmannsretten i Hemsedal-saken. Ett år senere entret metoo-kampanjen norsk offentlighet. Overgripere – uansett status og stilling – ble avslørt. Flere overlevende sto fram med navn, enten hver for seg eller i større grupper.

Det har vært provoserende å lese om diskrediteringen, hetsen, truslene og hatet mot kvinner som står fram med sine historier. Enda mer provoserende har det vært å lese alle som viser empati med overgriperne, og skamgjør dem det er begått urett mot. Samtidig var det godt å se de mange markeringene landet over til støtte for Voldum, solidariteten og fellesskapet mellom de overlevende i metoo, og støtten fra sidelinjene.

Det har fått meg til å tenke på dem som ikke har denne støtten eller solidariteten. Allerede da metoo startet, merket jeg raskt at noen stemmer manglet. Jeg savnet historiene til kvinner i lukkede, religiøse miljøer.

Å snakke ut om overgrep er vanskelig for alle, men for noen kan det være ekstra sårbart. Kvinner med bakgrunn som meg, fra miljøer der disse temaene er så tabubelagte at man risikerer alt fra trusler til total utfrysing om man velger å stå fram offentlig eller i miljøet. #ChurchToo var en voksende emneknagg, men fortsatt hørte vi sjelden muslimer, jøder, hinduer, sikher og andre stå fram.

Det kan være mange grunner til det. En kvinne med flerkulturell bakgrunn kan oppleve at hennes historie blir misbrukt av rasister som ønsker å bekrefte sine fordommer mot dem de anser som uvedkommende innvandrere, og hennes eget miljø som skamgjør henne for å ta «skittentøyvasken» offentlig og «tiltrekke seg rasistene». Feministen Mona Eltahawy som startet diskusjoner på Twitter om trakassering i Mekka – under emneknaggen #MosqueMeToo – beskriver det som å «være mellom barken og veden». Barken er den rasistiske høyreekstremisten som er ute etter å dehumanisere innvandrere, og veden er miljøet som frykter at samtaler om det vil trigge rasistene, og heller velger å angripe den som snakker ut. Historiene forsvinner i en kamp mellom de som ønsker å sette sin egen agenda.

En annen årsak kan være synet på sex og seksualitet. Det er mye skam knyttet til sex, og enda sterkere taushet rundt seksuelle overgrep, da noen alltid vil mene det må forbli en privatsak. Andre definerer det ikke som overgrep når det skjer i et ekteskap, for da er sex en plikt, noe som fører til at kvinner ikke kjenner sine rettigheter når de opplever det. Der en kvinne var «uanstendig» kledd, vil noen mene hun ba om det. Andre vil mene at slikt rett og slett ikke skjer hos oss, da vi følger gud og ter oss etter troens retningslinjer – at det er et «vestlig» problem. Dette til tross for at krisesentrene i landet er overfylte: de hjelper 200 kvinner månedlig hvorav halvparten har minoritetsbakgrunn. Mange av dem har muslimsk bakgrunn.

En venninne av meg som har opplevd æresvold, har tenkt tanken om å si ifra flere ganger – og skjøvet den vekk raskt alle gangene. Fryktene er mange. Blir hun utstøtt av familien? Vil de skylde på henne? Skamkjøre henne for klærne hun gikk i? Spre rykter? En ting er sikkert: den støtten Voldum fikk midt oppi alt hatet, tviler venninnen min på at hun får.

Jeg tenker på denne venninnen som har ventet i 13 år, og fortsatt venter, på en mulighet til å snakke ut. Jeg tenker på en mor jeg møtte på bokturné som følte at hennes første gang, bryllupsnatten, var et overgrep. På kvinnene som har tålt at religiøse lærde krysser deres grenser. På jenta som blir fortalt at tilgivelse er den eneste måten å møte et overgrep på, at gud ikke ville likt det om hun anmeldte. Jeg tenker på venninna som gikk til en imam for veiledning, og ble møtt med «men du er fortsatt jomfru, da – du er fortsatt en ærbar pike», som om hennes viktigste egenskap som kvinne er en ikke-eksisterende jomfruhinne mellom beina hennes, og alle andre former for overgrep ikke betyr noe.

Jeg tenker på alle som får høre at det enten var guds vilje, eller guds straff. En løgn eller et forsøk på å spre propaganda og angripe sine egne i favør for rasister. Konspirasjonene her er mange. Enten gjorde du motstand, eller så var det fortjent. Har du ikke blåmerker som viser motstand, har du i hvert fall bedt om det. Er du ikke anstendig nok kledd, er du en vandrende fristelse – og anstendigheten din defineres ut fra noen ekstra lag med klær, hvem dine venner er og hvor du tilbringer din tid. Med andre ord: problemet er at du eksisterer, og lever.

Er det noe metoo bør ha vist oss de siste månedene, så er det at kvinner på tvers av kulturer, landegrenser og trossamfunn er utsatt – og at overgripere ikke kjenner noen grenser. Å nevne religiøse miljøer er ikke et forsøk på å mene at seksuelle krenkelser skjer i disse miljøene fordi de er religiøse miljøer, men fordi det skjer overalt – og alle kan være utsatt. Dessuten har vi særegne utfordringer fra samfunn til samfunn, der tradisjoner, kulturer, trossamfunn og ulike syn vil spille inn i hvordan man møter saker som dette.

Så jeg tenker på alle som har tålt nok, fordi andre ikke tåler å høre. Det er ikke de som skal ta hensyn til våre følelser. De skal ikke frykte at vi klarer å høre en vond sannhet. Det skal bekymre oss at noen føler en så enorm frykt, at de tvinges inn i et fengsel av taushet.