Det mye omtalte utsagnet om «jævla sosialister» fra Siv Jensen var som et ekko av norsk litteraturhistorie. I 1969 ble Harald Sverdrups «Øvelser i hjemlig diskriminering» det mest populære norske diktet i sin samtid. Bare Jan Erik Volds «Tale for loffen» kunne konkurrert. Diskrimineringen slo så godt an at diktet kom ut på singelplate! Sverdrup raste mot alle det var vanlig å irritere seg over. Med egne vers for «jævla kontorister», «jævla kommunearbeidere», «jævla drosjesjåfører», «jævla nordlendinger», «jævla naturiddioter», og «jævla hippietyper».
Nordlendingene fikk sannsynligvis ta støyten for fremmedfrykten siden dette var før innvandringen fra utlandet kom ordentlig i gang. Homofile eksisterte knapt nok i offentligheten, og de som mislikte sosialismen svært intenst var for dannede til å si det høyt. «Naturiddiotene» er vel de eneste som har hatt en konstant høy stjerne som hatobjekt i alle år som har gått.
Dette med innvandringen hadde forandret seg allerede da Bjørn Sands oppdiktede figur Stutum kom på banen med sin fordomsfulle raljering på radio i 1972, først og fremst for alkohol, mot annerledes tenkende. Det tok ikke lang tid før det ble etablert et politisk parti som bygde på de samme verdiene. Og siden har vi hatt det gående, på fullt alvor. I dag kunne Stutum vært justisminister, eller godkjent deltaker i den offentlige samtalen under mediedagene i Bergen.
Øvelser i hjemlig diskriminering er blitt dagens orden. Mange, i alle fall noen, er glade for at det endelig er blitt mer fokus på at menn blir diskriminert. Ikke minst rike menn, som har kommet i bakgrunnen mens kampen for likhet er blitt utkjempet på andre områder. De som er så fattige at de lager isbiter av vann fra springen, de kan lage så mange isbiter de vil. Å hente isbiter fra Svartisen til 100 kroner stykket, det blir det ikke noe av. Er ikke dette tegn på et kaldt samfunn, så veit ikke jeg.
Fordommene handler om det omvendte av det en annen dikter, Arnulf Øverland, advarte mot: Å ikke tåle så inderlig vel den urett som rammer deg selv, uansett hvor liten uretten er. «Jævla bilister» tenker jeg stille når jeg er ute og går. «Jævla fotgjengere» roper jeg høyt når jeg sitter inne i bil selv. Sykle gjør jeg nesten aldri, så da kan dere bare tenke dere nivået på tankene mine om syklister. Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Spesielt yngre mennesker viser seg som stadig mer fordomsfulle. «Jævla voksne» sier mange, og klager på klimaendringer og boligpriser og når de må være inne om kvelden. Vi eldre kan lett slå tilbake. Det er høytid for «jævla russ», og Sverdrups «jævla hippietyper» kan lett byttes ut med «jævla hipstere». Og sånn kan vi holde på til krampa tar oss. De som absolutt vil rope «jævla sosialister» får bare holde på. Så lenge ingen sier «jævla journalister». Der går grensen!