Jævla bønder

Aldri har vi brukt så lite av inntekten vår på matvarer i Norge. Likevel klager vi på at juleribba koster 29,90 per kilo.

«Ribbe 29,90 kg». Skriften var svart, skrevet med den tjukkeste sorten sprittusj som fantes - de lange, runde, med kvadratisk tupp som snifferne stjal. Det var skrevet på oransje kartong og hang over delikatessedisken på Kvams kolonial i Stavanger. Jeg var aleine på tur med lapp i hånda og penger i lommen. Jeg skulle handle for mor. Jeg hadde lært å lese, men sleit med forkortelser og staving som ikke var lydrett. Og så var jeg redd for å ikke ha nok penger.

Det er antakelig derfor jeg husker dette skiltet og en masse andre matvarepriser fra tidlig åttitall så godt. Av redsel for ydmykelsen i kassen, leste jeg som åtteåring prislapper og butikkskilt om og om igjen. Et kneippbrød kosta 3,90. En halv kilo kjøttdeig normalt 29,90, men i frysedisken kunne du få den for 19,90. Servelat blei solgt i løsvekt og kosta 7,90 pr. hekto. Dette var i 1981. Det var det året lønna for et normalt årsverk i Norge tippa 100.000 kroner.

Kvams kolonial er for lengst historie, først blei den til Selmer Mathus, så til Prix, og nå er det en annen dagligvarekjede som selger matvarer i krysset mellom Fridtjof Nansens vei og Svend Foyns gate i det som kanskje er Europas rikeste by. Gjennomsnittlig årslønn har for lengst passert 400.000, men går du inn i kjedebutikken nå før jul, så står skiltet der ennå. Det er ikke skrevet med sprittusj lenger, det er trykket med kjedens logo og julesløyfe, og det er bilde av ribba. 29,90 er kiloprisen fortsatt. På en god dag kan du fortsatt fylle handlekurven med kneipp til langt under en tier og kjøttdeig til 29,90.

Mens du gjør det, kan du høre advokatnaboen - for i likhet med så mange andre gamle arbeiderbydeler, er også dette området blitt gentrifisert, det er leger og advokater som nå bor i rekkehusene - klage over både pris og kvalitet på matvarene. Er du riktig heldig, kan dagens tabloider fortelle deg hvor mye billigere maten er i Sverige og hvor mye du vil tjene på at vi kvitta oss med norsk landbruk.

Jeg kjenner ingen som hater boligmeglere. Ingen står på fotballkamp og skriker «jævla megler!» til dommere eller motspillere. Lønnsstatistikken deres blir ikke lagt ut årlig på framsida av VG til spott og spe. Det er heller ikke noen som foreslår å outsource yrket deres til Botswana eller Brasil for å spare penger. Og det er i grunnen bra. Sjøl om boligprisene i Norge er nesten tidoblet siden tidlig åttitall, og de fleste av oss skylder to etasjer og en halv bil til banken, er det ikke meglernes skyld. Men om jeg blei tvunget til å velge mellom bønder og meglere som hakkekyllinger for dyrtid og urettferdighet i vår tid, ville jeg latt bonden gå fri. Aldri har vi brukt så lite av inntekten vår på matvarer i Norge. Aldri har vi hatt så få bønder. Gårdsbruk på gårdsbruk legges ned og blir gjort om til IKEA-varehus, motorvei, hyttefelt eller villmark. Likevel virker det ikke som om bondehaterne får nok.

Når bønder og landbruk omtales i norske medier er det enten fordi det er landbruksoppgjør, fordi de er subsidiemottakere, eller det handler om ulv eller andre miljøspørsmål. Den norske bonden omtales som en dyreplagende snylter med to mål i livet: Å få skutt flest mulig rovdyr og å stjele mest mulig penger fra ærlige skattebetalere gjennom ulike ufortjente tilskottsordninger. Det eneste håpet en bonde kan ha om positiv omtale, er hvis hun ikke driver matproduksjon, men i stedet kler seg ut som budeie fra 1800-tallet og åpner gården sin for turister og byfolk som kan få kose med dyrene og kjøpe økologisk gardsmat. Og pleier kulturlandskapet. Det siste betyr å fungere som gartner i skog og mark og sikre at naturen er tiltalende for blikket til turistforeningens medlemmer. De liker som kjent hesjer bedre enn traktoregg.

Det er ingen som blir bonde i Norge for å bli rik. De eneste som blir rike på matvarer, er storkjøpmennene, de er til gjengjeld blitt steinrike. Sjøl Bondelagets medlemmer, om man drar utafor de største fjøsene på Jæren og noen kornåkre langs Oslofjorden og i Trøndelag, har minst én jobb ved sida av gården. De er ikke fiskarbønder lenger, men bondelærere, bondesnekkere og bondesjukepleiere. De produserer mat til en stadig mer velstående norsk befolkning som nekter å akseptere at lammekjøttet eller svinekotelettene går opp i pris. De holder oppe en spredt og desentralisert befolkningsstruktur som sparer landet og byene for enorme summer. De jobber mye, tjener lite, men kommer fra de distriktene i Norge hvor verdiskapningen er størst. Det er på bondelandet industrien, olja, gassen, fisken og mineralene våre ligger. Ikke i meglerhusene i Oslo. Likevel får de stort sett bare kjeft.

Det er uforståelig for meg hvordan vi kan akseptere at et lite rekkehus i Stavanger koster tre millioner og en enebolig i Oslo ni, men ikke kan gå med på at ribba som skal fø hele familien på julaften, koster mer enn en halvliter på byen. Vi har et matprisproblem i Norge. Maten er for billig. Akkurat som klærne er det. Vi har vent oss til at inntekten vår kan vokse år for år, uten at utgiftene skal vokse like mye. Klærne forblir billige fordi de produseres av fattigfolk i Asia. Men maten produseres foreløpig i Norge. Hvis den skal forbli billig, må enten bøndene bli fattige eller maten importeres. Begge deler er forkastelig. Alternativet er at prisene på plakatene fra matbutikken endelig blir parkert der de hører hjemme. Som minner fra ei fjern fortid da fem-øringen var brun og tieren blå.