Jentekamp i Bangladesh

I år markerer aktivister i Bangladesh den internasjonale kvinnedagen som en «Black Day» for jenter i landet. Årsaken er at Parlamentet i forrige uke vedtok en ny lovendring som åpner for at barneekteskap kan aksepteres «i spesielle tilfeller». Endringen representerer et stort tilbakeslag.

Lovens åpning for å tillate barneekteskap i «spesielle tilfeller» har fått rettighetsforkjempere i landet til å slå alarm. Lokale domstoler skal avgjøre hvorvidt «spesielle tilfeller» er tilstede. Teksten spesifiserer ikke hvilke «spesielle tilfeller» som angivelig kan gjøre barneekteskap akseptabelt, men graviditet har vært nevnt – av statsministeren selv.  

Statsminister Sheikh Hasina, leder av landets største regjeringsparti, argumenterte for at det kan være i purunge mødres interesse at barna vokser opp i ekteskap og la til at dette var viktigere i Bangladesh enn i Vesten. Hennes hovedinnvending mot kritikerne var at de ikke kjenner realitetene i det bangladeshiske samfunnet.

Når kritikken hovedsakelig er fremstilt av store, nasjonale kvinne- og utviklingspolitiske organisasjoner fremstår statsministerens påstand mildt sagt søkt. Når slike organisasjoner hevder at jenter nå kan tvinges til å gifte seg for tidlig – i ekstreme tilfeller med egen voldtektsmann – er det nettopp på grunnlag av erfaring. Verken foreldre eller lokalsamfunn er nødvendigvis garantister for jenters rettigheter. I et patriarkalsk samfunn, der penger og forbindelser er vesentlige for å navigere seg gjennom livet, er heller ikke rettssystemet immunt mot manipulasjon.

Problemene med barneekteskap er mange. Viktigst er krenkelsen av unge menneskers rett til å bestemme over eget liv og helse. Jenter fra fattige kår er spesielt utsatt. Å gifte bort en datter tidlig kan også være motivert av en idé om beskyttelse: Selv om det innebærer krenkelse, kan foreldre oppfatte det som «mildere» enn overgrep de frykter kan skje utenfor deres kontroll. Denne holdningen til «beskyttelse» er heldigvis i bevegelse. Økonomisk, sosialt og kulturelt øker jenters makt. Statistikken viser at jenter nå gifter seg senere, går lengre på skole og får færre barn enn før. Flere foreldre vokser med døtrene sine og gleder seg over deres selvstendighet. Det er likevel langt igjen: UNICEF anslår at én av fem bangladeshiske jenter er gift allerede ved 15års-alderen, mens annenhver jente er gift når hun er 18.

Så lenge Bangladesh har eksistert har barneekteskap vært ulovlig. Den nedre alderen for å inngå ekteskap er 21 for menn og 18 for kvinner. Håndhevelsen er derimot svak. En bot som inntil nylig var på skarve 1000 Taka (ca. 100 kroner) har nok heller ikke virket særlig avskrekkende. I en slik kontekst har den moralske motmakten som en definitiv minimumsalder for giftemål på 18 år har gitt, vært ekstra viktig. Historiene om krefter i lokalsamfunn som har klart å stoppe barneekteskap blir flere og flere. Kritikere som kampanjen Girls Not Brides Bangladesh roper derfor nå varsku om den åpenbare muligheten for at den nye loven i verste fall kan føre til at minimumsalder for ekteskap i realiteten opphører.

Å hevde at man vil beskytte jenters «ærbarhet» ved å begrense rettighetene deres er et gammelt og velbrukt triks. Når argumentet fremføres av en kvinnelig statsminister i et land som er lovprist for kvinners fremgang de siste tiårene er det likevel oppsiktsvekkende. Statsministerens holdning kan også fremstå merkelig når Bangladesh nylig har forpliktet seg til å bekjempe barneekteskap, i internasjonale og regionale fora.

Fra et realpolitisk perspektiv gir imidlertid statsministerens holdning stor mening – som strategi. Regjeringens erkerival og hovedutfordrer Bangladesh Nationalist Party har gjennom historien vunnet på å alliere seg med folk som mener politikk og religion hører sammen. For en statsminister som søker stemmer for å bli gjenvalgt om et par år, er det få nye støttespillere å hente i det sekulære og Dhakaintellektuelle landskapet. Innskrenkingen av jenters rettigheter inngår i en trend av tiltak inkludert sensur av skolebøker, som til sammen utgjør en politisk dreining av Bangladesh, i konservativ retning. Slik delvis stagger og delvis allierer regjeringen seg med islamistiske krefter, som for eksempel bevegelsen Hefazat, som de siste årene har vist evne til å mobilisere enorme folkemengder. Statsministeren smir mens regjeringsmakten er varm og reiser nye allianser samtidig som partiet hennes setter statsmakten inn mot opposisjonspolitikere og deres allierte.

På kvinnedagen er budskapet fra det solide nettverket av menneskerettighetsforkjempere i Bangladesh klokkeklart: Utdanning, deltakelse, rettigheter, forbilder, yrkesmuligheter og organisering beskytter unge jenters muligheter til å realisere seg selv. Ekteskap gjør det ikke. Landets ledere er tilsynelatende uenige. Det er all grunn til å spørre seg om det dette primært skyldes et ønske om å beskytte jenters – eller egen – posisjon.


(Teksten er bygger på et lengre innlegg hos Fokus India)