Jens, vi trenger en boligstatsråd

Regjeringen må rette opp og styrke det som lenge har vært beskrevet som velferdsstatens «vaklende pilar».

Innlegget er skrevet sammen med Johannes Nilsen, Norsk senter for menneskerettigheter.

Finanstilsynet foreslår å heve minstegrensen for egenkapital ved opptak av boliglån fra ti til 15 prosent for å dempe et kokende boligmarked. Forslag som dette illustrerer tydelig de store utfordringene i boligsektoren. Det er imidlertid vanskelig å tro at slike forslag alene skal kunne løse problemene i boligsektoren. Tida er inne for en egen boligstatsråd.

Ifølge regjeringen danner bolig, arbeid, utdanning og helse «grunnpilarene i velferdspolitikken», men dette virker lite troverdig når man ser på regjeringens sammensetning. Mens vi eksempelvis har to kunnskapsstatsråder, stues boligpolitikken vekk i det omfattende ansvarsområdet til kommunal- og regionalminister Navarsete. Hennes parti er heller ikke den mest framtredende representanten for storbyene, der boutfordringene er størst.

Her er fire grunner for hvorfor vi trenger en boligstatsråd:

1. Norge har et boligproblem. Det store flertallet av befolkningen bor godt i Norge. Men som NOU 2011 Rom for alle oppsummerer er det langt fra alle som bor godt og trygt i dette landet. Boligsektoren har lenge vært beskrevet som velferdsstatens «vaklende pilar».

I 20 år har den norske boligstatistikken vært nærmest uendret når det gjelder antallet boligeiere og boligløse, eller antall mennesker som sliter med høye boutgifter. Samtidig vokser boligetterspørselen kraftig, mens byggingen i byene henger langt etter.
Den rødgrønne regjeringen har lykkes noe bedre enn forgjengerne ved å øke den kommunale boligmassen og ved å utvide bostøtten noe. Men Riksrevisjonens rapport våren 2008 var klar i sin krasse kritikk for utilstrekkelig innsats for de vanskeligstilte på boligmarkedet.

I europeisk målestokk har Norge lite å skryte av. Når det gjelder høye boutgifter, havner vi på 10. plass av totalt 24 europeiske land. Dersom man i tillegg justerer for BNP, noe vi gjorde i en artikkel i Kritisk juss (2/2011), faller Norge ned til 15. plass, og rangeres nest sist med hensyn til antall rapporter om boligrelaterte betalingsproblemer. Det kan reises spørsmål om hvorvidt Norge oppfyller forpliktelsene sine overfor de vanskeligstilte og deres rett til bolig etter Den europeiske sosialpakten.

2. Det finnes ingen enkle løsninger. Men situasjonen krever at myndighetene satser på økt boligmasse, tilgjengelige boliger for vanskeligstilte, effektiv regulering, og hjelp med kreditt- og leiekostnader. Siden samtlige av virkemidlene har negative bivirkninger, er det en riktig kombinasjon av disse som er nøkkelen til økt tilgjengelighet av rimelige boliger. Men når en regjering mangler noen som kan konsentrere seg utelukkende om boligproblemet, blir overblikket lett tåkelagt av detaljorienterte ad-hoc-løsninger.

3. Upopulære forslag må fram i lyset. Siden dereguleringen av boligmarkedet i 1980-årene, er det kun gjort mindre justeringer i boligpolitikken for å oppnå det erklærte målet om at alle kan bo «godt og trygt». Boligpolitikk dreier seg imidlertid om langt mer enn byråkratiske justeringer.

I dag er god boligpolitikk å øke tempoet i boligbyggingen samt å gjøre tilskuddsordningene mer effektive og synlige. Vi trenger også en modig pådriver som kan ta opp kontroversielle spørsmål, slik som mer eiendomsskatt, omlegging eller reduksjon av skattefordeler, revurdering av markagrensen og segregering i de større byene.

4. Tverrpolitisk boligforlik. Vi trenger et langsiktig, tverrpolitisk boligforlik for å sikre at det neste tiåret ikke blir et forspilt tiår. En boligstatsråd kan kjempe gjennom et slikt forlik. En slik målsetting er ikke nødvendigvis en fjern drøm – selv Rødt Ungdom og Frp greier å bli enige om visse tiltak.

En egen boligstatsråd kan bli en styrke for regjeringen: Boligpolitikk er (eller var) en klassisk fanesak for venstresiden. For å fremme en effektiv og helhetlig boligpolitikk som kan hjelpe folk å skaffe seg tak over hodet, er en slik utnevnelse kanskje helt nødvendig.