Jeg er ett av de 124 000 (kilde på tall hentet fra Stortinget) menneskene som i dag mottar AAP, arbeidsavklaringspenger, fra NAV fordi jeg har vært så uheldig å bli syk og har dermed falt ut av arbeidslivet. Reglene for å få innvilget AAP ble kraftig skjerpet fra 1. januar 2018, måneden før jeg fikk det innvilget, så jeg følger utviklingen med argusøyne. Regelendringen innebærer at man nå har 3 år på seg, tidligere 4 år, før det forventes at man er ferdig avklart til enten arbeid, uføretrygd eller ingenting. Og det er nettopp her nøkkelen ligger: ingenting.
Slik man ser av statistikker i dag som blir publisert av NAV selv, ser alt veldig fint og rosenrødt ut på papiret. Tallene for de som mottar AAP har sunket uventet kraftig siden de nye reglene trådte i kraft og politikerne jubler. Hvor ble de av? Fikk de arbeid? Ble de plutselig friske som en ringvirkning av innstrammingen? Fikk de uføretrygd?
En del av kjernen her er at NAV selv ikke vet hvor alle disse menneskene tok veien, men de antar at de fleste måtte over på sosialstønad. Disse tallene blir nå etterlyst nesten daglig uten at noen kan svare. Rapporten kommer ikke før til sommeren. Her er hva NAV- direktør Sigrun Vågeng selv sier:
- Vi skal analysere effekten av regelendringen. De første analysene som med sikkerhet vil kunne si noe om hvilke konsekvenser regelendringen har hatt, skal etter planen være klare i sommer, sier Vågeng til Dagsavisen.
Vi lever i et såkalt velferdssamfunn i en velferdsstat. I mine øyne raseres dette nå i rekordfart og tusenvis av syke mennesker blir rammet av nye regelverk og innskjerpinger det ikke er mulig å etterleve. Et velferdssamfunn skal ta vare på sine medmennesker og sørge for at de får tilfredsstilt sine økonomiske og sosiale behov. Bit deg merke i økonomiske behov!
Flere tusen mennesker har i dag mistet sin inntekt og livsgrunnlag som følge av de nye AAP- reglene. Har ikke de lenger hverken krav eller rett på å kunne forsørge seg selv eller forsvinner også den retten som en del av innstrammingene? En skulle i det minste tro at selve arbeids- og sosialministeren Anniken Hauglie var interessert i å støtte og løfte de som har falt utenfor av helsemessige årsaker på nettopp dette området. Vi ser det stikk motsatte. Mennesker som har vært syke i en årrekke står nå i løse luften uten noen som helst inntekt av noe slag. Det er nemlig ikke alle som har rett til sosialhjelp som det snakkes så fint om. Her er hva Anniken Hauglie selv sier (hentet fra et tidligere innlegg i Dagsavisen):
– Etter vår vurdering er det viktig å sette en endelig grense for hvor lenge det er mulig å motta en midlertidig inntektssikring som AAP. For dem som er varig syke er det ikke AAP, men uføretrygd som er løsningen.
Hun har altså satt en grense på hvor lenge du kan være syk og en del av velferdssamfunnet. Slik jeg opplever det, er dette en ren trussel om at du har bare vær så god å bli ferdig utredet, behandlet og frisk innen 3 år. Hvis ikke mister du livsgrunnlaget ditt. Hva forsvarer hun dette med når vi som er syke må stå i sykehuskø i opptil et år før vi kommer til utredning? Etter en utredning skal man også begynne behandling. Parallelt med alt dette skal man også gjerne ut i tiltak via NAV selv om det er et helt meningsløst tiltak. Poenget er bare at du skal gjøre noe for enhver pris selv om det går på bekostning av helsen. Du blir overlatt til deg selv.
Når det gjelder utsagnet til Hauglie om at det er uføre som gjelder for de som er varig syke, så kan ikke dette være annet enn spill for galleriet. Det er et stort paradoks at veldig mange som blir klarert fra både NAV lokalt og ved legedokumentasjon til å søke uføretrygd, blir avslått av NAV Arbeid- og Ytelser. Vi snakker om samme instans, samme system, samme regelverk, MEN de er ikke enige. Snakker ikke NAV lokalt og statlig sammen innenfor samme etat? Når alt er prøvd og det er dokumentert opp og ned i mente at du er 100 % arbeidsudyktig, så skal altså en instans som aldri har møtt deg gi enten innvilgelse eller avslag. De fleste får avslag uansett hvor mange ganger det er bevist at man har 0 % i restarbeidsevne og man må skaffe seg advokat. Hvem har råd til det når du ikke engang har råd til et kneippbrød og ei pakke smør?
For å i det hele tatt sette så store krefter i sving slik som disse regelendringene har medført, må man først få på plass et raskere og mer effektivt helsesystem med kortere køer, raskere behandlinger, tettere oppfølging fra NAV, raskere avklaringer. NAV må begynne å involvere seg på et mer personlig plan og ta mer del i selve mennesket som har behov for hjelp. Å stramme inn og kutte alt etter 3 år uten å være ferdig avklart er tarvelig. I Dagbladet ble det 25. januar laget et flott innlegg av Karin Andersen (SV) som etterlyser aktivitetsplikt innad i NAV. Link nederst i innlegget.
NAV jobber med mennesker. Mennesker som av forskjellige grunner har havnet utenfor arbeidslivet og flertallet av disse er syke. Langvarig syke. For at NAV skal kunne behandle saker om syke mennesker, må de ha kompetanse til det for. I dag kreves ikke slik kompetanse. De ansatte som jobber i NAV er kun satt der for å følge et regelverk slavisk for å sørge for at ingen skal slippe lett unna. Dette går så til de grader utover mennesker som lider hver eneste dag. For å kunne bistå på best mulig måte, må det mellommenneskelige relasjoner til. Det finnes ikke i dag. NAV har blitt altfor stort og spisskompetansen er borte slik det var da det var delt inn i 3 etater: sosialkontor, trygdekontor og A- etat. Disse etatene hadde hvert sitt område som de løste på en glimrende måte. I dag er alt rasert av byråkrati og regelverk fra ende til annen. Det mellommenneskelige er blottet for total eksistens.
Hvordan kan en regjering forsvare at mennesker i dag mister sitt livsgrunnlag på grunn av så store innstramminger som er gjort? At mennesker må selge hus og bil for å få råd til mat på bordet for familien sin? Folketrygdloven er veldig klar og har sitt klare formål:
Folketrygdlovens formål
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.
Jeg blir virkelig skremt av det jeg nå ser. Jeg har en bitter ettersmak i munnen som minner litt om surt oppgulp. En gusten vind fra fremtiden er visst på vei hvor det blir en skam å være syk i dagens samfunn. Noe velferdssamfunn er det i hvertfall ikke lenger. Det blir strippet for velferdsgoder og ordninger hver dag som går. Vi som er avhengige av NAV for å komme oss videre i livet er stigmatisert til å ikke være verdt noe som helst. Vi har blitt en byrde for både politikere, helsevesen og til og med egen familie. Men hvem bryr seg? Ingen andre enn oss selv som er rammet.
Arbeid er ikke nøkkelen til alt
Å arbeide er ikke det som betyr aller mest for en som er langvarig syk. Det er å bli frisk! For å kunne bli frisk og klarert til arbeid må den syke få lov til å bruke den tiden det tar for å bli bedre. Det er langt fra alle som noen gang kan bli friske, men noen kan bli bli litt bedre. Da må NAV faktisk utøve skjønn, vise medmenneskelighet, omsorg og forståelse av den enkeltes situasjon og ta høyde for helsekøer og innlemme det i saken. I praksis ser man at dette ikke fungerer i dag. Du har bare 3 år på deg til å bli frisk, uavhengig av hvor lange helsekøer det er. Det sier seg selv at dette ikke er mulig å oppfylle når enkelte diagnoser krever minimum 7 års varighet.
Å komme seg ut i arbeid altfor tidlig kan ha stikk motsatt av det som er intensjonen om å bli frisk. Mennesker blir tvunget ut på det ene eller det andre tiltaket med trussel om at utelatt oppmøte vil resultere i reduksjon eller stans av ytelsen. Dette er mennesker som kjemper en daglig kamp med sin egen helse. Kanskje denne personen ikke engang greier å kle på seg selv eller ta en dusj den dagen? Disse menneskene trenger omsorg og forståelse, ikke et regime fullt av trusler. Jeg kjenner jeg blir kvalm.
Vi er mennesker med verdi vi også, men å bli strippet for enhver form for verdighet og å bli stigmatisert er ikke greit. Nøkkelen til arbeid ligger i god helse enten det er fysisk eller psykisk. Ikke tvang.
Vi som er syke uansett årsak ønsker ikke å bli stigmatisert og satt i bås som noen latsabber, men det er det som skjer nettopp fordi mellom-menneskeligheten er borte uten rom for skjønn. Jeg er ute etter et ordentlig svar fra Anniken Hauglie som kan forsvare på et menneskelig nivå, ikke politisk, at dette er veien å gå. Noe annet enn det svada- svaret vi hele tiden får høre er; det har gått for kort tid til å se effekten av de nye regelendringene og vi har ikke tenkt til å gjøre noen endringer nå.
Hvor mange mennesker som lider hver dag som følge av skade, sykdom eller lyte må selge alt de eier og gjøre inngripen i sine egne barns sparekontor før vi får et ordentlig svar? Et svar Kari og Ola Nordmann kan relatere til i klartekst uten å bable seg bort på veien.
Jeg skjønner hvorfor jeg ikke får time hos fastlegen min før om 4 uker. Legen er i dag mer opptatt av å skrive søknader, erklæringer og henvisninger enn å ta vare på meg som menneske når jeg er syk. Han kan finne på å ringe meg kl 22:00 på kvelden og beklage at han ikke har hatt tid til meg før. Da sitter han fortsatt på kontoret sitt og jobber. Fastlegeordningen er i dag sprengt som aldri før på grunn av skjerpede regler og innstramminger, veldig mye takket være NAV. Er det rart at vi som er syke, blir sykere av å bli fratatt enhver verdighet på grunn av sykdom? Sykdom kan ramme hvem som helst og når som helst, men hjelpen må være der når vi trenger den uansett om det er i form av fastlegen eller NAV. NAV må bli flinkere til å ta oss imot når det blåser som verst. Blås bort det hersens byråkratiet og behandle oss som medmennesker istedet for å slenge oss ut i ei hengemyr vi aldri kommer oss ut av.