Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Nå begynner det økonomiske uføret for alvor.

Av: Anonym småbarnsmor (Dagsavisen kjenner hennes identitet)

Tenk deg at du er 17 år. Du går på skole, jobber ved siden av, og betaler skatt. Snart har du stemmerett. Så blir du alvorlig psykisk syk. Du ser ting som ikke er der, tror at folk kan høre hva du tenker og det går ikke over. Medisinene hjelper deg, men sykdommen innhenter deg igjen. Du begynner å studere, først det du brenner for, men sykdommen hindrer deg i å satse, og du velger et studium som kan sikre deg jobb, men sykdommen hindrer deg i å lykkes.

Du tar en rekke ulike mindre jobber som føles relevante og gode, du får mange gode tilbakemeldinger også, men psykosene og vrangforestillingene kommer tilbake til tross for jevnlig oppfølging, og sender deg inn på psykiatrisk sykehus etter bare måneder i hver jobb. Til slutt er du utslitt av å prøve igjen og igjen og blir uføretrygdet i en alder av førti år. Livet er godt og vanskelig på en gang, du har et herlig barn og mange gode venner, og tenker at livet som trygdet skal føles litt lettere, kanskje du kan føle deg litt mer rolig innvendig, nyte tilværelsen og dyrke interessene dine på gode dager.

Men nå begynner det økonomiske uføret for alvor. Du får ikke endene til å møtes. Hver måned, når trygden kommer, betaler du halvparten i husleie, deretter syv tusen i faste utgifter, og sitter igjen med to tusen til å leve for i en måned. Du søker sosialstønad, men får beskjed om å bruke opp BSU-pengene som du møysommelig sparte opp i studietiden. Dette aksepterer og forstår du, men det koster deg boligdrømmen og femti tusen i gebyr. Du selger de få smykkene du har av verdi, samt et kunstverk du har fått. Innimellom selger du også bilder du selv har laget, men det er sjelden, og ikke dyre ting. Nå har du ikke mer å selge.

Du må nesten slutte å handle klær, selv om du alltid handler dem brukt. Du må begynne å gå overalt, for t-bane koster, og sykkelen er gammel og ødelagt. Alt du har går med til å forsørge barnet ditt og du søker sosialstønad igjen, etter å ha ventet i to år siden første gang. Damen på sosialkontoret sier at trygden din er for god, så du kan ikke få. Den er god fordi du får tre tusen ekstra brutto i måneden fordi du forsørger et barn, men det er tross alt atten tusen utbetalt, og det koster å ha barn. Bostøtte kan du heller ikke få, reglene er strammet inn av politikere som gir store skatteletter til andre enn deg. Du tvinges til å jobbe igjen for å skaffe to tusen ekstra i måneden.

Du skaffer igjen en fantastisk hyggelig ti prosent jobb, og det eneste du ønsker deg er at det skal gå bra, for første gang i ditt liv. Du har jo drømmejobben, men det handler ikke om vilje. Det handler om sykdom. Hvis du får et tilbakefall, risikerer du å måtte oppgi den gode og faste kontakten med barnet ditt i mange uker og måneder. Det har allerede skjedd tre ganger siden barnet ble født. Du risikerer lange sykehusopphold, og årevis med kostbar og strevsom rehabilitering. Du risikerer å miste troen på et verdig liv, du risikerer å resignere helt. Hva gjør du?

Dette er min historie. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kjemper for å holde hodet over vannet, og skjerme barnet mitt mot fattigdommen, samtidig som jeg gjør alt jeg kan for å holde meg frisk. Jeg har en god og stabil periode helsemessig og har håp om at det kan gå bra med jobben og helsen på sikt, men bekymringene sliter på meg. Jeg blir trukket i trygd hvis jeg tjener mer enn trettiåtte tusen i året på den nye jobben. Jeg fortsetter å betale skatt, jeg har fortsatt stemmerett, og slik sett er jeg en borger på linje med andre.

Forskjellen er at jeg mangler trygghet.

Jeg kunne kanskje heller sagt: Så fint at jeg får uføretrygd fordi jeg er syk. Det er topp at jeg får barnetillegg til trygden, siden jeg forsørger et barn. Det føles bra at jeg fikk slettet hele studiegjelda nå når jeg ikke kan bruke utdannelsen på grunn av sykdom, og det er supert at jeg får lov til å jobbe litt ved siden av trygden, uten at jeg blir trukket før jeg har tjent det jeg mangler for å kunne gå i null. Det er fint at jeg får lov til å tjene litt skattefritt, slik at jeg kan selge ting jeg har laget til enkeltpersoner uten at det svir for mye. Det er flott at jeg får god og gratis helsehjelp når jeg trenger det, tilpasset min sykdom. For alt dette er veldig bra, det er hardt tilkjempede rettigheter som mennesker i dette landet har slåss for, og jeg er takknemlig.

Men jeg vet at det er mange andre som heller ikke får det til å gå rundt. Innstramninger i AAP sender mange rett ut i fattigdom på toppen av vanskelige livssituasjoner og sykdom. Boligprisene er for de fleste helt uhørte, også for dem som bor i kommunale leiligheter. Derfor må jeg si fra om at bostøtten må gis til alle som trenger den. Sosialstønad må ytes når det er snakk om nød. Trygdesatsen må følge hva det koster å leve uavhengig av om man bor i by eller bygd.

La oss stemme frem økt satsning på medmenneskelighet og trygghet.