Det er akkurat som om det ikke er nok å "bare" bli utsatt for et "vanlig" overgrep. Jeg merket allerede nå, ved formuleringen av den første setningen av denne teksten, at jeg ble usikker – igjen. Tankene beveger seg fort fra at jeg er et offer – til at jeg ikke er offer nok. Har jeg egentlig noen grunn til å uttale meg om dette? Jeg som kom meg fra situasjonen uten noen fysiske arr? Uten blodig smerte?
For at du skal kvalifiseres som offer, må du nærmest ha blitt meid ned med en slegge. Blitt overfalt i en mørk park. Ha revnet hele skrittet. Ikke en gang tilstanden "potetsekk" eller "ikke i kontakt med livet" ser ut til å kvalifisere. Hva skal voldtekstofrene landet over da tenke?
At jeg i halvsøvne strittet imot er ikke godt nok. Det er det ikke i dag, og det var det heller ikke i 2013. Jeg valgte jo selv å prate med (den godt voksne) mannen. Drikke. Bli med på hotellrommet for å fortsette den interessante diskusjonen. Takke ja til flere glass med vin.
Hvorfor skulle jeg da utsette meg selv for den påkjennelsen det er å anmelde? Den nedverdigende følelsen det er å få saken henlagt? Eller å bli sittende i retten og svare på spørsmål om min seksuelle historikk? Fortelle hvilke klær jeg var kledd i? Om jeg flørtet? Hvor mye jeg hadde drukket?
Det var jo min egen feil. Var det ikke?
Vi har et problem når selv fagfolk ikke vil anbefale jenter å anmelde
For litt over et år siden kjørte Aftenposten en sak i A-magasinet med voldtekt som tema. Sitatene og tallene i saken er nedslående. Anne Bitsch, forsker og forfatter, får spørsmålet "Ville du selv anmeldt en voldtekt?". Hun, som har fulgt mange voldtektssaker i rettsystemet, er klar i sin tale.
Jeg hadde aldri i livet utsatt meg selv for det. Ikke med kunnskapen jeg har om hvordan rettssystemet fungerer. Det er utrolig trist å si det. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde litt mer tiltro.
Bistandsadvokat Arnhild Skretting svarer i samme bane.
Jeg vet ikke om jeg ville rådet mine døtre til å anmelde en voldtekt. Jeg vet ikke om jeg ville utsatt dem for belastningen.
Det anslås at det hvert eneste år er mellom 8.000 og 16 000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge. Den vanligste voldtekten foregår på fest. Kun ti prosent er overfallsvoldtekter. Ni av ti som opplever en voldtekt, anmelder ikke forbrytelsen. Åtte av ti voldtekter som faktisk anmeldes, henlegges av politiet. (Tallet varierer fra 75 til 81 prosent.) Hver fjerde voldtektssak som til slutt når rettssalen, ender med frifinnelse.
De gangene jeg hører venninner fortelle om ugreie handlinger de er blitt utsatt for, klarer jeg heller ikke si "du må anmelde". Jeg makter det bare ikke.
"Du kan ikke anmelde kun fordi du angrer"
På nettet kan vi lese kommentarer med innhold av typen "et ligg du angrer på dagen derpå er ikke voldtekt". Vi er også vitne til uthenging av de involverte lekdommerne i Andrea Voldum-saken. Sistnevnte ønsker jeg å ta sterk avstand fra.
Men la meg gjøre én ting klinkende klart. En one night stand som svir litt dagen derpå fordi mannen viste seg ikke å være fullt så kjekk uten ølbriller på, og en voldtekt kan ikke sammenlignes. Det kan det bare ikke!
Siden det er så forbanna vanskelig å forstå, skal jeg ofre de sekundene det tar å forklare forskjellen. Når du våkner opp ved siden av en mann som viser seg å ikke være like George Clooney som du hadde fått for deg kvelden før, tenker du "ops" eventuelt "faen", formulerer en dårlig unnskyldning for å gå og kommer deg hjem. Når du våkner opp med en voldtektsmann, er du redd og frykter for din egen sikkerhet. I året, eller årene, som følger har du mareritt. Og det er minimumet.
Alle vet hvordan følelsen av anger kjennes. Alle har ikke følt på hvordan det er å bli misbrukt.
Nå må vi stå sammen
Mange nordmenn har nå voldtekt på radaren. Og vi mener mye. Vi er forbanna. Det er bra at så mange engasjerer seg for kvinners rettssikkerhet, men la oss nå bruke denne energien til noe positivt, fremfor å synke ned på nettrollenes nivå. Til deg som lurer på hva du skal gjøre for å fortsette i kampen, har jeg følgende forslag.
1. Jobb hver eneste dag med å endre holdninger. Reager når venner tuller med voldtekt. Når gutter ytrer usunne perspektiver. Sett dem på plass. By opp til diskusjon.
2. Meld deg som meddommer. Du kan gjøre det i Oslo her.
3. Meld deg inn i og støtt organisasjoner som kjemper din sak. For eksempel Amnesty.
4. Fortell venninnene og kompisene dine at du er her for dem, og at de kan komme til deg hvis de skulle oppleve noe ubehagelig. Anmeldelser er kanskje ikke alltid løsningen. Men ingen skal måtte bære på skammen alene.
5. Snakk med sønnen din om kvinnesyn.
6. Ikke voldta.