Hver bidige dag møter jeg, og mennesker som likner på meg, på fordommer. Gamle damer diskuterer hva de tror jeg har i veska mi. Andre spør meg om hvor jeg er fra. Noen lurer på om det er greit for foreldrene mine at jeg har kjæreste. Om det er religiøse grunner til at jeg ikke drikker, når jeg takker nei takk til en drink.
Flere blir overrasket over at jeg snakker så godt norsk. Mange antar. Antar at jeg er muslim. At jeg derfor er oppvokst i et undertrykket hjem. At jeg, som kvinne, ikke bestemmer selv. At jeg, fordi jeg er muslim, har en bror, en fetter, en far eller en onkel som er terrorist.
De antar at jeg ikke er som dem. Noen antar ikke - for de er fast bestemt på at jeg ikke er som dem. At jeg aldri kommer til å bli som dem. Fordi jeg har mørkt hår og brune øyne.
Philip Manshaus. Det er navnet på terroristen som i dag gikk inn i en moské i Bærum, i håp om å ta livet av flere som meg. Anders Behring Breivik. Det er navnet på terroristen som for 8 år siden sprengte regjeringskvartalet og tok seg til Utøya, i håp om å ta livet av flere som meg. I håp om å ta livet av de som støtter slike som meg.
Philip og Anders. To navn. Norske sådan. Likevel er det jeg, og mennesker som likner på meg, som møter på fordommer. Hver bidige dag.
Etter terroren i 2011 var vi et samlet folk. Hvit, gul, brun, grønn. Det spilte ingen rolle. Vi sto samlet. Jeg vil ikke engang tenke meg hvor splittet vi hadde vært - om terroristen den gang ikke hadde vært norsk.
Det er 32 år siden jeg kom til Norge, men hvert bidige år føler jeg meg litt mindre norsk. Hvert bidige år gruer jeg meg litt mer enn året før, til 17. mai - den dagen jeg elsket mest som barn. Jeg gruer meg til historier om venner som har blitt spyttet på fordi de har brukt bunad. Jeg gruer meg til å bli konfrontert av mennesker som skal fortelle meg at jeg ikke er norsk nok. At jeg burde dra hjem dit jeg kommer fra.
Etter 32 år i Norge er selv jeg usikker på om jeg er norsk nok – og jeg lurer på hvor hjem egentlig er.
Det burde ikke være mulig å frata noen en sikker identitet, men dagens nyhetsbilde og fordommene som jeg, og mennesker som likner på meg møter på hver dag, bidrar til å skape usikkerhet og segrering. Det bidrar til å skape skiller. Et oss og et dem. Jeg vil hverken være oss - eller dem.
Vi har alle et ansvar. Et ansvar om å stå opp for andre. Inkludere. Si ifra.
Jeg tar min del av ansvaret. Tar du din?
Innlegget var først delt på Facebook. Det er gjengitt med tilatelse.