Jeg står i fare for å bli kneblet

Hva? Vil du ikke betale for å høre meningen min? Har vi ikke ytringsfrihet i dette landet lenger?

Av og til skriver jeg i avisen. Noen ganger er jeg er faktisk så heldig at jeg attpåtil får betalt for å skrive i avisen. Dette kan nok virke som en privilegert posisjon, men jeg tror ikke alle er klar over hvor nær jeg til enhver tid er å bli fratatt ytringsfriheten. Dagsavisen kan jo tross alt, når som helst, bestemme seg for at de ikke lenger vil betale meg for å skrive i avisen. Det henger over meg som et damoklessverd. De kan rett og slett finne på å kneble meg.

For det er sånn det fungerer, er det ikke? Dersom jeg ikke lenger inviteres til å dele min mening i denne spalten, og kompenseres for det økonomisk, så må vel det utgjøre krenking av min ytringsfrihet?

Jeg innser at dette høres helt latterlig ut når man sier det høyt. Likevel har lignende premisser utgjort basis for overraskende mange debatter om ytringsfrihet. Jeg tror at dersom man roper for høyt og for ofte om ytringsfrihet der denne egentlig ikke er truet, så risikerer man å vanne ut konseptet. Noe som igjen kan føre til at de virkelige truslene mot ytringsfrihet får fly under radaren.

Da mediefestivalen Nordiske mediedager inviterte Steve Bannon, Donald Trumps tidligere sjefstrateg og en av ytre høyres yndlinger, ble det naturlig nok oppstyr. Jeg skal ikke gå inn på hvorvidt det var en god idé å invitere Bannon, for det har mange allerede skrevet bedre om enn jeg ville gjort. Men jeg reagerer på hvordan festivalen har valgt å imøtegå kritikken.

«Nordiske mediedager er sterkt forpliktet til idealet om ytringsfrihet», sier festivalsjef Guri Heftye som svar på kritikken. Budskapet er implisitt, men tydelig: Å ikke invitere Bannon – eller å trekke invitasjonen etter at reaksjonene kom – vil være et brudd på det idealet.

Dette hører rett og slett ikke hjemme i en rimelig forståelse av ytringsfrihet. Det burde egentlig ikke være nødvendig å si det, men ytringsfrihet er retten til å ytre seg uten innblanding fra myndighetene. Den innebærer selvsagt ingen plikt til å tilby noen et publikum. Og selv om festivalen har rett i at det er viktig å diskutere også farlige og skadelige ideer – som for eksempel nasjonalismen Steve Bannon representerer – så er det ikke dermed sagt at den riktige måten å gjøre dette på er ved å invitere disse ideene opp på talerstolen. Vi klarer for eksempel fint å diskutere, debattere og belyse radikal islamisme uten å invitere Abu Bakr al-Baghdadi eller Ayman al-Zawahiri til å holde innlegg noe sted.

Enda verre enn tanken om at alle har rett til enhver plattform for sine meninger er ideen om at man faktisk har rett til å få betalt for dem! Igjen høres det sprøtt ut at noen skal mene noe slikt, men argumentet blir faktisk uttrykt i ganske klar tekst.

I påsken pågikk det nemlig en kampanje i sosiale medier, rettet mot annonsører hos Resett, en nettavis på ytre høyre fløy. Det vil si, kampanjen var strengt tatt rettet mot annonsører som tilfeldigvis hadde fått sine annonser vist på dette nettstedet. For de uinnvidde er det som regel slik at man ikke kjøper enkeltstående annonser på spesifikke nettsider, slik man for eksempel ville tatt ut en annonse i en papiravis. Man kjøper annonseplass hos Google, som plasserer annonsene dine rundt omkring basert på en algoritme jeg ikke skal late som om jeg forstår. Dersom ens annonser havner på et nettsted man ikke ønsker å assosieres med har man mulighet til å svarteliste dem, og det er altså dette mange annonsører ble oppfordret til å gjøre.

Igjen ble det ropt om ytringsfrihet og fri debatt. Som om vi lever i et samfunn der enhver har rett til å få bloggen sin finansiert av private selskaper. Debatten manglet også selv den minste refleksjon over at ytringsfriheten ikke er den eneste friheten vi skal ha i et samfunn. Selvsagt har bedrifter friheten til å velge selv hvor de bruker sine annonsekroner. Hva skulle alternativet vært?

Like selvsagt bør det være at det ikke bare er nasjonalistiske demagoger og ytterliggående nettsteder som har ytringsfrihet. Å protestere mot en mediefestival eller å oppfordre en bedrift til å trekke annonser er ytringsfrihet i praksis, utøvd av helt vanlige borgere. Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det er nødvendig for et fungerende demokrati at borgerne sier fra til både bedrifter og andre samfunnsaktører når de ikke føler at deres verdier blir representert.

Det er mulig jeg er naiv, men tror ikke at mange egentlig mener at ytringsfriheten skal innebære publiseringsplikt eller en rett til å få betalt for meningene sine. Jeg tror derimot at noen bruker «ytringsfrihet» som et slags våpenord, et trumfkort som (ironisk nok) har til hensikt å stilne debatt om hva som faktisk er ytringenes innhold. Det bør ingen få slippe unna med.