Innlegget ble først publisert på Nosizwe sin Facebook-side og er gjengitt med tilatelse.
Jeg poster mye, denne morgenen. Kjenner at jeg gleder meg til å ta del i en human chain. Og være blant mennesker. Å stå sammen.
En journalist ringte meg og lurte på om det finnes strukturell rasisme i Norge.
Jeg snakket for høyt og for fort på telefonen. Jeg ropte ut min frustrasjon over det spørsmålet. Det er en form for strukturell usynliggjøring, det holder tematikken på et lavt nivå, det gjør det mulig å stille de samme spørsmålene, og ta de samme debattene, år, etter år, etter år, uten at noe egentlig endrer på seg.
Det er mange mennesker, mange år, mye arbeid, mye organisering, mobilisering, demonstrering, forskning, skriving, paneldiskusjonering, flørting, kjefting, grining, debattering, i dette arbeidet med å synliggjøre strukturell rasisme i Norge.
Les også: «For meg er det å være melaninrik i Norge... Å trues med å bli blåst hodet av med hagle som niåring»
Jeg sitter og poster i ekkokammeret mitt.
Jeg lærte på statsvitenskapsstudiet og når jeg jobbet i antiatomvåpenbevegelsen at «if you win the terms of the debate, you win the debate».
Arbeidet i ICAN handlet blant annet om å endre diskusjonen fra atomvåpen som avskrekkingspolitikk til å se på de katastrofale humanitære konsekvensene av bruken av våpnene. Å ha riktig fokus.
Når man da skulle ha diskusjoner om atomvåpen etter å ha vært gjennom de katastrofale humanitære konsekvenser, da var det veldig vanskelig å fortsette, også for de med makt, de med våpnene, å diskutere om deres våpner som business as usual.
Misforstå meg rett, de evnet og evner til dette, de får til å ignorere fakta som presenters for de, men det arbeidet antiatomvåpenbevegelsen har kollektivt gjort i over 70 år, det har hatt en effekt, vi har en internasjonal avtale som forbyr atomvåpen. Vi fikk flyttet «the terms of the debate».
Det har skapt endring, det har skapt en internasjonal bevegelse.
Dette er politikk 101. Win the terms of the debate. Dette er kampen i all politisk debatt, også i klimakrisedebatten. Hvor de som mener den ikke er menneskeskapt, evner å holde debatten på et nivå som er mindre løsningsorientert, de er en god del av grunnen til at vi ikke handler politisk utifra den totale krisen dette er for oss alle.
Vi diskuterer fortsatt om huset brenner og hvorvidt det brenner.
Ord er viktig. Definisjonsmakten er alt. Dette kan jeg fra min utdanning og min arbeidserfaring.
Det politiske er personlig og det personlige er politisk. Dette veit jeg også.
Les også: – Man må være naiv for å tro at Norge er helt ulikt USA
(Jeg har en klump i halsen. Vi roper men ingen hører. Vi er viktig. Jeg er trygg. Jeg bor i Norge. Jeg er trygg. Jeg så ikke videoen, engang. Det ropes ikke høyt nok om Breonna. Jeg har så vondt i magen.)
Rasismen er sirkulær, den kysser seg selv i halen. Svarte folk roper høyt, men det høres ikke like godt nok, fordi, rasisme. Fokuset forblir andre steder.
Win the terms of the debate.
Min mor er på vei til å demonstrere utenfor Stortinget, nå. Før de store folkemengdene kommer. Hun er i høy-risikogruppen. Likevel må hun ut. Hun må gjøre noe. Hun kom hit i 1965. Rømte fra Apartheid. Debatterte om rasisme på NRK på 1980-tallet. Hun er kledd i svart i dag, som en mor som sørger.
(Jeg må være rasjonell når jeg skal snakke om meg selv, om mitt liv, om livene til min brødre, til min mor, min mormor, til brune og svarte mennesker jeg er glad i. Svarte mennesker i verden. Melaninrike folk som utsettes for ufattelig mye urettferdighet. Fremtiden til mine barn. Puste rolig og jevnt. Tenke på dette som et intellektuelt arbeid? Ikke kjenne på desperasjonen.)
Hvordan vinne denne debatten?
Strukturell rasisme er så stort et begrep. Konsekvensene er omfattende, komplekse og katastrofale, som bruken av atomvåpen. Historien er lang. Lenger enn noen annen politisk kamp jeg veit om.
(Hva kan jeg si? Hva kan vi si? Hva kan jeg gjøre? Kommer noen til å ringe meg i 2025 å spørre meg om dette er et problem? Jeg tør ikke føle på den totale avmakten som nærmer seg. Jeg er heldig at i dag er dagen vi skal ut. Vi skal møtes. Vi skal rope sammen. Dette er helt seriøst too much)
Min datter spurte meg i år hva neger betyr. Hadde hørt «jævla neger» ropt ut i skolegården. Jeg var godt forberedt på denne samtalen. Jeg stod å vasket på kjøkkenet.
En av tankene som streifet var lettelse, hun hadde rukket å bli åtte før hun hørte det. Fremgang. Fremtiden er lys.
Uansett hva jeg forteller mitt barn, kan jeg ikke beskytte henne mot ignoransen andre barn bærer med seg fordi deres foreldre ikke snakker med de. Hvordan rekker du i alderen av åtte år, å skjønne hva det begrepet er og hvordan å bruke det for å såre andre?
Erna har nå unnskyldt formuleringen hun hadde i VG, der hun fikk til å svare at svarte folk er i grunn skyldig i undertrykkinga, fattigdommen, kriminaliseringa og angrepene de blir utsatt for. Det var en glipp. En kjempe glipp i en nasjonal avis. Har alle fått med seg unnskyldningen? Den står der, et sted.
Les også: 17-åringen ble skutt da han skulle kjøpe godteri. Det startet en hel bevegelse (+)
På arbeidsplassen min jobber vi blant annet med ungdom med minoritetsbakgrunn. Vi forteller dem at med verktøyene vi gir dem, så har de mulighet til å skape sin egen arbeidsplass, oppfylle deres drømmer, hjelpe samfunnet. Mange av de er guttaboys, de som forteller om å ha blitt stoppet utallige mange ganger, om blikkene, fotfølging i butikker, bank. Jeg må spørre de om de fikk med seg at Erna sa sorry. Det ække deres skyld.
(Jeg må tro på det vi sier til de. Uten håp har jeg ingenting.)