Jeg savner Gudmund Hernes

Nå er fastlegeordningen i krise og helseministeren lider av beslutningsvegring.

Det er snart 25 år siden Gudmund Hernes var helseminister. Som de fleste andre helseministre hadde han ingen helsefaglig bakgrunn, men han utmerket seg med et betydelig intellekt og en stor arbeidskapasitet. Da han startet i departementet, bevilget han seg 100 dager for å sette seg inn i fagfeltet.

Etter de 100 dagene konkluderte han med at systemet var i ferd med å rakne. Legene flyktet fra det offentlige helsevesenet. For å stoppe denne utviklingen fikk sykehuslegene tidenes lønnsoppgjør.

Kort tid etter kom det en stortingsmelding hvor han foreslo å innføre en nasjonal fastlegeordning.

Fastlegeordningen viste seg å bli en av de mest vellykkede helsereformene som er gjennomført, og de første årene klarte den seg godt uten vesentlig politisk innblanding.

Men nå sliter vi. Vi savner sårt en handlekraftig og kompetent ledelse i Helsedepartementet.

En sørgelig rekke

Problemene startet med helseminister Bjarne Håkon Hanssen (2008–2009) og samhandlingsreformen. Mange oppgaver skulle flyttes fra sykehusene og ut i kommunene. I den forbindelse lovet Hanssen 2000 nye fastleger.

I stortingsmeldingen om samhandlingsreformen het det: «Regjeringen vil legge til rette for at veksten i legetjenesten i hovedsak kommer i kommunen, bl.a. gjennom en streng regulering av nye legestillinger i spesialisthelsetjenesten». Ettertiden har vist at dette var bløff.

Veksten har vært langt sterkere i sykehusene enn i fastlegeordningen. Hanssen sluttet som helseminister før han ble stilt til ansvar for de brutte løftene.

Det ble ikke bedre med etterfølgeren Anne-Grete Strøm-Erichsen (2009–2012). På dette tidspunktet hadde departementet ensidig lagt ned et sentralt samarbeidsutvalg med legeforeningen og KS. I stedet valgte man å kjøre et sololøp med omfattende forskriftsregulering.

Dette bar helt galt av sted. Helseministeren la frem et forslag som avslørte mangelfull kunnskap og forståelse for fastlegenes arbeidssituasjon.

Den neste helseministeren ble Jonas Gahr Støre (2012–2013). Han satt på oppsigelse i påvente av et valgnederlag og ble i så måte en parentes. Han tiltrådte stillingen med å si at han skulle «snakke om helse i ett år». Han viste ikke noe engasjement for en haltende fastlegeordning.

Bent Høie: Fra opposisjon til posisjon

På denne tiden hadde opposisjonen en markant helsepolitiker i Bent Høie. I 2012 la han frem følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen kartlegge behov og legge frem en opptrappingsplan for legedekning i primærhelsetjenesten generelt, og fastlegeordningen spesielt».

Det er altså all grunn til å tro at Høie så problemene i fastlegeordningen allerede i 2012. Forslaget om opptrappingsplan ble nedstemt, men det ble stilt store forventninger til Høie da han etterfulgte Støre som helseminister i 2013.

Vi er blitt sørgelig skuffet. Den aktive helsepolitikeren synes å ha blitt temmet av et helsebyråkrati som har ledet oss inn i en ørkenvandring.

I februar 2018 vedtok faktisk et enstemmig Storting et forslag som var helt likelydende med det Høie fremsatte i 2012.

En skulle tro at Høie ville ha jublet over at forslaget hans endelig var vedtatt, men som helseminister har han hatt store problemer med å erkjenne fastlegekrisen.

Til å begynne med betvilte han krisesignalene, deretter la han skylden på kommunene. Så måtte han innrømme at fastlegene nok hadde rett likevel, og at departementet hadde vært for trege med å forstå dette. En omfattende evaluering av fastlegeordningen ga samme konklusjon.

Fastlegene flykter

Det er åpenbart at fastlegeordningen er underfinansiert. Det er for få fastleger og utkantkommuner må bruke hundrevis av millioner på å subsidiere ordningen. Erfarne fastleger slutter. Selv store, sentrale kommuner klarer ikke å rekruttere kvalifiserte søkere.

De fleste fastlegene har for mye å gjøre. Løsningen på dette er å redusere listene, slik at legene får nok tid til pasientene sine. Da trengs det flere fastleger.

Men helseministeren vil ikke bevilge penger til dette. Han frykter at da vil fastleger rømme fra utkantene og inn til nyopprettede stillinger i byene.

Denne frykten er trolig overdrevet. Vi vet at stabiliteten i fastlegestillinger er dårligere i utkantene, men det er jo ingen ting som hindrer utkantleger i å søke seg til ledige stillinger i byene i dag heller. Og det er slett ingen kø av fastleger som søker disse stillingene.

Logikken er umiskjennelig byråkratisk: Fastleger i byene må ha så dårlige vilkår at stillingene deres ikke blir attraktive for fastleger som ønsker å flytte dit. Er det rart at vi sliter?

Javel, herr statsråd?

Når byråkratiet overstyrer den politiske ledelsen oppstår ofte en beslutningsvegring. Man ser seg tjent med status quo. De lange linjene ivaretas av byråkratene, mens politikerne tillates å bevilge penger til uforpliktende utredninger, evalueringer og prosjekter.

En handlekraftig helseminister ville trolig ha skåret gjennom for flere år siden. Er man redd for at fastleger skal flykte fra utkantene, må man gjøre det attraktivt å være fastlege i disse kommunene.

Gudmund Hernes brukte 100 dager på å komme til en slik erkjennelse. Høie har så langt brukt mer enn seks år og har åpenbart et stykke igjen.