RETTEN TIL Å BLI HØRT: Til alle som jobber innenfor psykisk helsevern – jeg ber dere. Lytt til de dere behandler, skriver innleggsforfatter Eline Skår som har sett norsk psykiatri fra innsiden.

«Jeg så hun satt der»

Det er ikke tvangen i i psykiatrien seg selv som er problemet, det er måten den utføres på.

Jeg så hun satt der. Omringet av spesialister og sykepleiere. Hun skalv på hendene. En tåre rant nedover kinnet hennes. Hun var redd. Men det var det ingen som så. De andre hadde hodene sine ned i papirer, vedtak og paragrafer.

Jeg så hun satt der. Hun var så alene. Hun hadde mistet ordene. De andre hadde ikke det. Du skal overføres til en langtidsavdeling nok en gang. Du er alvorlig syk og du trenger lengre tid på sykehus, sa de. Nå var det ikke bare én tåre som rant. Maskaraen hennes rant ned fra øynene som karbonsort olje.

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Hun var så alene. Men de fortsatte. Du har brukt opp klageretten din. Du har tapt. Du skal flyttes til et nytt sykehus. Men det vil være bra for deg, sa de.

Jeg så hun satt der. Så redd. Så alene. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Hun sa ingenting. Det nyttet ikke. Hun ville si noe, men ordene kom ikke ut. Hun klarte ikke engang å åpne munnen. Jeg så hun hadde vansker med å puste. De andre så ikke det. Vi vil bare hjelpe deg, sa de. Nå var det ikke mer maskara igjen. Lommetørkleet hennes var gjennomvått.

Jeg så hun satt der. De andre så det og. Nå vil vi gi deg medisin, sa de. Hun ristet på hodet. Flere kom inn i rommet. Du må ikke gjøre motstand, sa de. Hun fortsatte å riste på hodet. Hadde hun hatt ord ville hun ha sagt at dette ikke var greit. Hun ville sagt at hun heller ville dø. Men hun sa ikke det. Jeg så hun ble løftet opp og ført inn til et annet rom. Jeg så redselen, frykten. De andre så ikke det.

Frykten var som en stor mørk sky som snart skulle bryte ut i regn. Det begynte å regne. Kraftig. Jeg så hun lå på sengen. Forsvarsløs. De andre holdt henne fast. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at det gjorde vondt. At hun heller ville dø. Men hun sa ingenting. Det fortsatte å regne. Nå stormet det fælt. De andre brydde seg ikke om uværet. Det er for ditt eget beste, sa de til henne. Men jeg så det gjorde vondt. Gjør du mer motstand nå må vi legge deg i belter, sa de.

Jeg så hvordan hun spente hele kroppen. Lynet slo ned. Jeg så klærne hennes ble dratt opp. Jeg så nålen ble satt. Jeg så henne. De andre gjorde ikke det.

Hun var alene, med så mange rundt seg. Vi slipper snart, men da må du ikke slå, sa de. Hadde hun hatt ord ville hun sagt at ingenting spilte noen rolle lenger. At hun bare kunne dø. Men hun sa ingenting. Hun gråt ikke lenger heller. Hadde hun hatt mer krefter ville hun nok slått. Hardt også. Men hun gjorde ikke det. Hun hadde ikke flere krefter.

Jeg så hun satt der på sengen. Så alene. Det hadde sluttet å lyne, men det regnet fortsatt. Hun brydde seg ikke om det. Det kom til å bli en stund til hun fikk se solen igjen uansett. Det visste hun. Men hun sa ingenting. Jeg så hun satt der. Så knust, så redd, så alene.

Noen ganger får jeg en opplevelse av å stå helt utenfor meg selv. Dette var en av de gangene. Noen ganger klarer jeg ikke å stå i ting når det stormer som verst. Likevel får jeg med meg det meste. I dette tilfellet så jeg det hele utenfra, som på film. Og det er en type film man ikke ønsker å se om igjen.

Det hender fremdeles at jeg våkner opp svett fra mareritt med slike hendelser. Det er ikke noe godt. Men jeg tror det er underbevisstheten min som jobber seg gjennom opplevelsene. Det må kanskje til. I dag har jeg tatt ordene tilbake, og jeg bruker dem for alt de er verdt. Det gir meg styrke og håp. Og det gjør meg mindre redd. Ord er makt.

Det er ikke tvangen i seg selv som er problemet, det er måten den utføres på. Så til alle som jobber innenfor psykisk helsevern – jeg ber dere. Lytt til de dere behandler. Se etter reaksjonene. Noen har kanskje mistet ordene, men de har likevel en rett til å bli hørt. Alle mennesker fortjener å bli behandlet som nettopp mennesker. Vi bør behandle hverandre med likeverd og respekt uavhengig av diagnose. Dette er noe jeg tror vi kan få til uansett posisjon man måtte ha i systemet.