Jeg kan hjelpe pasienten min, hvis jeg får tid

Kvalitet koster, Erna.

Av Siri Næs, Foretakstillitsvalgt for Norsk psykologforening ved Helse Møre og Romsdal. 

Det er et viktig tema Statsministeren tar opp i Dagsavisen 27. juni, etter at Norsk psykologforening gikk ut med resultater som viser at psykologene ofte ikke har tid til å gi behandling som har effekt. Men Erna! Vi vet mye om hva som virker. Forskere har funnet flere typer behandling som har effekt. Problemet er at helseforetakene ikke vil tilby dem.

Ett eksempel er fire dagers intensivt behandlingstilbud for alvorlige angst- og tvangslidelser, som er utviklet av Gerd Kvale og Bjarne Hansen og som tilbys i Bergen. Her mottar pasientene minst 23 timer terapi på fire dager. Dersom jeg skal tilby mine pasienter poliklinisk behandling i psykisk helsevern, har jeg ofte ikke tid til å møte dem mer enn annenhver uke. Da vil jeg bruke 46 uker på å gi samme antall behandlingstimer. Hva ville du valgt, Erna? Hvis du hadde hatt en sykdom, som isolerte deg fra omverden og tok all din energi – ville du valgt å få hjelp ved intensiv behandling over fire dager, eller ville du brukt 10,5 måneder på en behandling som vi ikke vet om har effekt? Jeg tror jeg vet svaret.

Vi vet også at kognitiv atferdsterapi for spiseforstyrrelser har resultater – hvis det gis minst ukentlig. Noen mener det bør gis to ganger ukentlig for å ha effekt. Jeg kunne nevnt en rekke terapier som forskning viser at virker. Problemet er at vi som jobber i psykisk helsevern, ofte ikke har tid til å gjennomføre disse behandlingsmetodene. Rett og slett fordi det ikke er nok timer i uken til at hver behandler får gitt hver pasient nok timer. Vi vet ikke om mye av det vi må gjøre nå har effekt. Kanskje blir pasienten dårligere av sin psykiske lidelse – mens de selv og alle rundt tror de får kvalifisert hjelp. Man burde kunne forvente å få tilgjengelige hjelpetiltak som har dokumentert effekt når man er i behandling i spesialisthelsetjenesten!

«Karen» har etter mange år åpnet opp for å snakke om overgrepene hun ble utsatt for når hun var liten. De har vært en hemmelighet hun har båret på og ikke greid å snakke om. «Karen» går på videregående. I det siste har minnene fra overgrepene blitt så vonde å bære på alene at hun ikke har greid å konsentrere seg. Jeg har forsøkt å prioritere henne. Hun får timer annenhver uke, men det er lenge mellom hver time. Jeg burde møte henne oftere. Når man skal snakke om det verste man vet kreves tillit og tro på at det skal hjelpe. Vi vet at det har mye å si for effekten av terapien. «Karen» føler hun ikke kan tåle å snakke om det – hun får panikk. Klarer ikke puste. Blir redd for å miste forstanden. Jeg har dårlig samvittighet. Hva om jeg ikke greier å formidle håp? Hva om hun ikke møter til neste time? Vil hun måtte finne andre måter å tåle smerten på – vil hun ruse seg? Vil hun klare å fullføre videregående?

Jeg undrer meg over hvilke konsekvenser «Karens» første møte med psykisk helsevern vil få. Hva om hun blir verre av terapien når den gis så sjelden? At hun lærer at terapi ikke vil hjelpe henne?

Dette er min frykt, Erna. Hva som kan skje hvis vi i psykisk helsevern, som skal tilby de mest spesialiserte helsetjenestene til mennesker med psykiske lidelser, ikke greier å tilby behandling som har effekt?

Psykisk helsevern nedprioriteres systematisk i helseforetakene på tross av direkte beskjed fra helseministeren om det motsatte. Det ville kanskje hjelpe litt å få bruke mer tid på pasienter og mindre på rapportering og administrative oppgaver, men hovedproblemet er at vi har for lite ressurser i psykisk helsevern. Resultatet er for mange pasienter pr. behandler. Ikke nok tid pr pasient.

«Karen» har Posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD). Det finnes behandlingsformer som har god effekt mot PTSD. Jeg kan hjelpe «Karen» i spesialisthelsetjenesten. Hvis jeg har tid til å møte henne med den kvalitet og hyppighet som kreves. Men det vi får ordre om her ute i helsetjenestene er å ta imot flere pasienter fortere, utrede raskere – det skal koste mindre. Så her er dilemmaet jeg står overfor: Skal jeg avslutte de jeg har i behandling for tidlig for å ta inn nye? Eller smøre tiden tynt utover så alle får for lite? Ny pasienter henvises hele tiden og helseministeren din har bestemt at ventetiden skal ned. Så valget er helt reelt. Hjelp meg å ta valget, Erna. Eller ta innover deg at kvalitet koster.