TEGNING: SIRI DOKKEN

Jeg hører hva du sier, men ...

Barnehageopprøret. Barselopprøret. Sykepleierkrise. Det knaker i sammenføyningene på gulvet, men på toppen har de hørselsvern.

«Jeg utdannet meg til sykepleier. Jeg utdannet meg ikke til kokk, oppvaskhjelp, vaktmester, bioingeniør eller fysioterapeut». Med de ordene skrev Anne Merete Hage seg ut av 35 års jobb som sykepleier. Teksten hennes ble publisert av Dagsavisen, og er blitt blant de mest leste forrige uke. Mest sannsynlig fordi Hage ikke er alene om følelsen av å ville gi opp. Sykepleierhverdagen hun skildrer med et erfarent blikk, vekker gjenkjennelse hos mange. Hages avmakt er avlet fram av dårlig bruk av makt fra de som styrer sektoren hun jobber i. Det er klassisk og sektoroverskridende.

Det gode med sosiale medier, særlig Facebook, er at flere stemmer fra gulvet blir hørt. Det smitter over til debattspaltene i mediene, og påvirker den offentlige debatten. Vi får flere og flere personlige historier om folks arbeidshverdag. Når én tar til orde, kommer flere til. Arbeiderkampen i 2019 foregår i stadig større grad på denne måten. Man deler historiene og opplevelsene sine, kommer gjerne sammen i grupper, og stemmene blir sterke.

Det er på godt og vondt. De som framstiller hverdagen mest ufiltrert, og trekker fram de verste opplevelsene, slipper i større grad til. Nyansene kan lett bli borte. Men ropene om opprør i sektorer som utgjør selve grunnfjellet i velferdsstaten vår, fortjener å bli møtt med annet enn «jeg hører hva du sier, men ...», eller i verste fall stillhet og stø kurs i samme retning som alltid.

Standardsvaret når det påpekes svikt i helsevesenet, om det er tynn bemanning på sykehus eller for lite kapasitet i barselomsorgen, er at vi har et av verdens beste helsetilbud. Det har også vært svaret på Barnehageopprøret som gjorde seg gjeldende i debatten om bemanningsnorm i fjor.

Vi er heldige som har god barnehagedekning, og det er grenser for hvor mye penger vi kan bruke på å øke antall ansatte, var responsen ansatte og foreldre fikk da de ba om flere hender og fang til barna sine. Resultatene av en svært lite omfattende foreldreundersøkelse ble også brukt som grunnlag for rosemaling fra kunnskapsminister Jan Tore Sanner i forsøk på å stilne de stadig flere stemmene fra gulvet.

Nå har debatten om bemanning i barnehagene blusset opp igjen i kjølvannet av dødsfallet i en barnehage i Bergen i januar, der en ettåring døde i forbindelse med sovetida. Ulykker kan dessverre skje, og det er fortsatt ikke på det rene hva som konkret har sviktet i denne barnehagen. Men at bemanningsdiskusjonen kommer, er helt naturlig. Bemanningsnormen som ble vedtatt i fjor, er ikke nok til å sikre at barna har tilstrekkelig med voksne rundt seg til enhver tid. Det visste vi da, og vi vet det nå. Derfor har fjorårets barnehageopprør der ansatte delte historier under knaggen #uforsvarlig fortsatt også i 2019. Spørsmålet er hvor lenge opprørerne holder ut.

Sykepleierkrise, advarer Norsk sykepleierforbund i år som tidligere år. Så mange som 15 prosent av alle landets sykepleiere vil forlate yrket. Ikke fordi de ikke liker å være sykepleiere, men fordi arbeidspresset er for stort. Oppgavene de blir satt til, er ulogiske og uhåndterbare. Bemanningen er for dårlig. Det går ut over pasientsikkerheten.

Bemanningen på akuttmottaket ved Haukeland sykehus kom nylig fram i søkelyset etter at en pasient døde grunnet manglende tilsyn. I to år skal sykepleiere ha varslet nærmere 200 ganger om en bemanning som ikke henger på greip. Men det måtte en tragedie til for at det skulle skje noe. De som tar beslutningene har ikke sett, eller villet se, hvordan det fungerer utenfor papirene.

«En sitter igjen med et inntrykk av at sektorens ledere bekjenner seg til et annet evangelium enn dem som jobber ute i pasientbehandlingen», skriver Christian Grimsgaard, overlege og tillitsvalgt ved Oslo universitetssykehus (OUS), i sin siste spalte i Dagens Medisin. Han avslutter sin tid som spaltist fordi han har skrevet de samme tingene om og om igjen. Om driften av sykehus i Norge generelt, foretaksmodellen og utbyggingen av OUS, som han er svært kritisk til. «Vi kan predikere om bedre trivsel og drift i mindre enheter, men for temmelig døve overordnede ører», skriver han.

Det er et sterkt signal når en av de fremste til å uttale seg om sykehushverdagen, velger å slutte å skrive, fordi han ikke blir hørt. På samme måte er det et sykdomstegn at vi risikerer å mangle 75.000 sykepleiere i 2030, og at misnøyen i barnehagesektoren har gjort så lite inntrykk på dem som vifter stolt med vedtaket om bemanningsnorm.

Hvem vil jobbe for noen som ikke hører på dem? Faren er at færre flinke folk søker seg til de viktigste arbeidsplassene.

Sykepleiere som slutter, barnehagelærere som skriver hjerteskjærende historier om hvordan de ikke strekker til, jordmødre som advarer mot utforsvarlig oppfølging av nyfødte, og sykehusansatte som roper ut om planer de allerede på papiret ser ikke vil fungere: Det er ikke Facebook-grupper eller #uforsvarlig-historier som skal styre landet, men inntoget av disse stemmene i den offentlige debatten er et uttrykk for noe. Det sitter noen langt unna dem og bestemmer hvordan arbeidshverdagen deres skal fungere. Og de sitter så langt unna at de ikke ser problemene.

Når stemmene fra gulvet får så mye spalteplass som de får for tida, er det et mysterium hvorfor de ikke får sterkere gjennomslag. Det står ikke på muligheten, men viljen til å lytte på toppen.