En god venn av meg spurte om hva jeg tenkte om den forestående valgkampen i Oslo. Jeg svarte henne at jeg gru-gleder meg. Gru-gleder er et av de mange ordene vi har lært av våre barn. Det er et ord som beskriver en følelse som er ganske selvforklarende. Årsaken til denne spesielle følelsen må man imidlertid ofte grave litt i for å få tak på. For min del så gleder jeg meg til å oppleve en Oslo-valgkamp fra posisjon. For Arbeiderpartiet så er dette første gang siden 1995 og for meg er dette noe jeg aldri har gjort før, noe spennende og noe som jeg vet kommer til å gi mye spennende læring. Ny kunnskap har alltid gitt meg glede.
Det jeg på den andre siden gruer meg til er når scenen nå skal gjøres klar for at voksne mennesker i til dels viktige samfunnsmessige posisjoner skal kaste skarpe, alvorlige (som regel ikke helt korrekte) beskyldninger mot hverandre. Løfter skal gis uten at man har noen gode forklaringer på (eller kanskje ikke en gang intensjoner om) hvordan de skal innfris. Situasjoner og saker skal svartmales og vris til det ugjenkjennelige. Taktiske situasjoner og posisjoner skal skapes og utnyttes. Dette gruer jeg meg til – ikke bare fordi jeg mener at det er en del adferd som voksne mennesker rett og slett ikke bør rollemodellere overfor våre barn og unge, men fordi det er en del adferd som kan være direkte destruktiv for samfunnsutviklingen.
Jeg vil gjennom valgkampen prøve å dele noen «øyeblikksbilder» jeg opplever for å sjekke om «gru-gledingen» var berettiget.
Valgkampen har definitivt startet i velkjent stil. FrPs Christian Tybring-Gjedde forlot sin leilighet i Gyldenløves gate på Frogner for å ta med seg et NRK team til mitt Bogerud, en drabantby øst i Oslo. De første 34 årene av mitt liv tilbrakte jeg på fantastiske Bogerud. En drabantby hvor fellesskapet står sterkt. En drabantby med nærhet til marka som har fostret Norges mest kjente friluftsmann, Lars Monsen. En drabantby med et sterkt idrettsmiljø som ved siden av mitt fantastiske fotballag Rustad «Schluggers» også har fostret en verdensmester på ski, Anders Gløersen og norgesmestere og OL-deltakere i rytmisk sportsgymnastikk. En drabantby som i «alle år» har vært medarrangør for verdens største fotballturnering, Norway Cup. Men også en drabantby hvor ungeflokkene til tider har vært store - kanskje vel store.
Bare i oppgangen i blokka der jeg vokste opp var vi 24 unger med 6 års forskjell i 8 leiligheter på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Vår oppvekst er godt skildret i Tove Nilsens bøker om «skyskraperenglene» Tove, Rita, Siri og Goggen. Likhetstrekkene mellom Bogerud på 60-, 70- og 80-tallet og i dag er mange.
Allikevel forsøker Tybring-Gjedde å skape et bilde, på nasjonalt TV, av mitt kjære Bogerud som et sted som er farlig på grunn av innvandrere og den skolepolitikken byrådet har ført siden 2016(!). Det som er farlig her er selvfølgelig opptredenen til stortingsrepresentant Tybring-Gjedde som uten rot i virkeligheten skaper uro og frykt, opplevelser av «vi og dem» og søker å skape konflikter og splittelse der det mest av alt er behov for fellesskap. Vi har dessverre alt for mange eksempler nå på hva slik politikeradferd kan fremme og avstedkomme.
(Teksten ble først publisert på Robert Steens Facebook-side. Teksten publiseres med tillatelse.)