Jeg er solidarisk – derfor stemmer jeg Miljøpartiet De Grønne

Solidaritet og miljøkamp settes ofte opp imot hverandre, som om de skulle være hverandres motpoler. Jeg vil argumentere for at det mest solidariske man kan gjøre i dagens samfunn er å kjempe for en så radikal miljøpolitikk som mulig, spesielt hvis man bor i Norge.

18 august fikk Tale Hammerø Ellingvåg publisert et innlegg i Dagsavisen der hun prøvde å redegjøre hvorfor hun som miljøengasjert aktivist stemte sosialistisk. Bortsett fra innleggets siste stykke ble teksten mer et angrep mot Miljøpartiet De Grønnes partiprogram enn en redegjørelse for hva Rødt representerer og hvordan Rødt gjennom sitt partiprogram og alternative budsjett kan skape en mer rettferdig verden, samtidig som de også vil bevare livsgrunnlaget for alle levende vesener. Lesingen var spesielt skuffende, ikke fordi Ellingvåg kritiserte De Grønne, men fordi kritikken var direkte feilantakelser og villedende stråmannsargumenter. Istedenfor populistiske formuleringer som ”er du rød, stem grønt” vil jeg heller gjøre det som Ellingvåg ikke presterte, nemlig å snakke om min egne politikk istedenfor andre partiers, og redegjøre hva det er som gjør at jeg stemmer på Miljøpartiet De Grønne

 

Jeg vil starte med å si meg være enig med Ellingvåg når hun sier at vi må jobbe for og både bevare en beboelig klode og samtidig en klode som det er verdt å bo i. Men medmenneskelighet og solidaritet i sin riktige betydning stopper ikke ved Norges eller Europeiske Unionens landegrenser. Man kan kalle De Grønne for mye rart, men populister er vi i hvert fall ikke. Mye av De Grønnes politikk handler nemlig om hvordan mennesker kan få det bedre andre steder, på bekostning av at vi i Norge og vesten endrer våre livsstiler og forbruksmønster. Jeg har tidligere argumentert for hvorfor fagforeninger som ofte kaster ut slagord som for eksempel likestilling, solidaritet, likestilling og likeverd må ta innover seg at god og bærekraftig miljøpolitikk er synonymt med de begrepene. Akkurat som når fagbevegelsen tok innover seg at kvinnekamp også var deres kamp, så er min oppfordring at miljøkamp også er det. Partiets iherdige kamp om å ta vare på miljøet, naturen, alle levende vesener og fremtidige generasjoner er eksempler på hvorfor jeg mener Miljøpartiet De Grønne er et mer solidarisk parti enn noe annet. Men jeg skulle aldri komme med påstander om at Rødt av den grunn ikke har fotfeste hos fagbevegelsene av den grunn, slik Ellingvåg så flåset sier om De Grønnes tilknytning til miljøbevegelsen.

 

For det blir både kunnskapsløst og tannløst for meg som politiker for Miljøpartiet De Grønne om jeg jobber for bedre miljø og klima kun for oss som bor her i Norge. Det blir også amoralsk om jeg ikke vil jobbe for en norsk politikk som vil bedre arbeidsvilkårene for både norske og utenlandske arbeidstakere. Når jeg snakker om likestilling og like muligheter tenker jeg for eksempel på hvordan jeg kan endre på min livsstil for at barn i andre lender ikke skal finne seg nødt til å jobbe og heller kunne få en litt mer likeverdig skolegang.

 

FN anslår at det hvert minutt skapes en ny klimaflyktning. Dette er tall som vil øke eksponentielt så lenge vi ikke starter omstillingen til et mer bærekraftig samfunn. Det er kraftig tørke i Øst-Afrika der mange titalls millioner mennesker og dyr ikke sett en dråpe regn på veldig lang tid. Korallrevene utenfor Australias kyst, verden mest komplekse økosystem, er snart permanent ødelagt. Urinnbyggerne i Latin-, Sentral- og Nord-Amerika slåss for deres livsgrunnlag mot store gruveselskap og den fossile industrien. Selskaper og industrier som drives av en økt økonomisk vekst, økt forbruk og stadig økt livsstandard på bekostning av økt livskvalitet.

 

For det er det som er grunnleggende akseptert av både venstre- og høyresiden i norsk politikk: økt økonomisk vekst. En økonomisk teori tuftet på ideen om uendelig vekst i en verden der ressurssene er endelige er drivkraften bak økte forskjeller i verden, konflikter, sykdom og krig. Men det er også en fantasi som har satt oss i en økologisk luksusfelle og som jeg ikke ser noe av partiene bortsett fra Miljøpartiet De Grønne presentere et alternativ til. Jeg er en stor tilhenger av å fordele våre kollektive og private ressurser for å utjevne forskjeller mellom hverandre, men sosialisme som ideologi tar ikke ansvar for bærekraftig og langsiktig samfunnsutvikling, bortsett fra sosial fordeling. Det viser for eksempel LO Finnmark når de ønsker dumping av gruveavfall velkommen i sårbare Repparfjorden i Finnmark! De Grønnes ideologi stammer verken høyre- eller venstresiden, og bærekraftig tenking er dominerende i alle saksområder og preger hele vårt partiprogram.

 

Det fins mange grunner til å stemme på Miljøpartiet De Grønne, noe som gjør seg tydelig når man ser på de ulike årsakene velgerne slutter seg rundt våre mangfoldige folkevalgte. Personlig faller partiets begge ultimatumer meg perfekt i smak: Norge må ta eget ansvar og starte omstillingen til et fornybart og bærekraftig samfunn, og samtidig aldri støtte høyrepopulistiske partier som FrP.