Jeg er ingen helt

For et års tid siden skjedde det jeg alltid har drømt om. Jeg møtte en jente som det var noe helt spesielt med. Nå er vi samboere. Aldri før har jeg hatt det så bra som jeg har det nå.

Likevel er det en ting som gjør skikkelig vondt.

Nemlig hvordan venner og bekjente definerer og dømmer forholdet vårt – fordi hun har en funksjonsnedsettelse og er kronisk syk.

Vi får med jevne mellomrom høre at jeg er «en helt». At kjæresten min er «heldig som har en som meg til å vare på henne». Eller at «jeg er snill som er sammen med henne».

Folk rundt oss tar seg friheten til å definere forholdet vårt på en måte som ikke stemmer overens med virkeligheten. Det er stort sett kjæresten min som henger opp klesvasken, lager mat og vasker leiligheten. Likevel blir jeg sett på som den mest omsorgsfulle, fordi hun er syk.

Hun advarte meg om det, men jeg klarte ikke helt tro på det. Da hun første gang fortalte det, tenkte jeg at hun overtenkte, men det viste seg at hun fikk helt rett. Jeg var ikke klar over hvor dypt de dårlige samfunnsholdningene sitter, selv hos våre nærmeste venner.

Å snakke om mitt eget forhold med venner og bekjente var en brutal realitetsorientering.

Den eneste som er en helt her er kjæresten min.

Det er hun som møter fordommer hver eneste dag, og som blir holdt ute fra å delta i samfunnet, på grunn av systematisk diskriminering.

Jeg elsker ikke kjæresten min på tross av funksjonsnedsettelsene hun har, men på grunn av dem. Det gjør kjæresten min til den hun er. Hvis jeg fikk valget mellom å gjøre kjæresten min frisk og fjerne diagnosen hun har eller ikke, er jeg ikke et sekund i tvil om hva jeg ville valgt. Jeg ville ikke gjort det. Selvsagt skulle jeg ønske at hun slapp å leve med de negative konsekvensene av å være kronisk syk og ha en funksjonsnedsettelse, men de negative konsekvensene skyldes i stor grad diskriminering og venner som ser ned på henne.

Selv om samfunnet prøver å fortelle meg noe annet, er jeg takknemlig for diagnosene kjæresten min har. Hun hadde ikke vært den samme uten. Måten hun ser verden på, hvordan hun har en unik omsorg for alle rundt seg, og alltid ser det beste i folk - det tror jeg delvis skyldes alt hun har lært og erfart.

Jeg er ikke sammen med kjæresten min for å være snill, for å ta vare på henne, eller for å føle meg bra. Jeg er sammen med kjæresten min fordi hun er er min beste venn. Fordi hun forstår meg på en måte ingen andre gjør, og fordi vi har det veldig gøy sammen. Men stadig vekk forteller folk rundt meg noe helt annet, mest sannsynlig uten å skjønne det selv.

Jeg skulle ønske de kunne bli klar over det.

Det verste for kjæresten min er ikke sykdom. Men fordommene hun møter på. Å havne på sykehuset med en infeksjon er ubehagelig, men å få beskjed fra vennene dine om at «han er en helt som stiller opp», det er enda verre.

Kjæresten min har vært redd for å hilse på familien min og vennene mine. Fordi hun ofte er blitt stakkarsliggjort av folk som står henne nær. Blitt fortalt at ingen kan bli glad i henne på ordentlig. Det gjør noe med et menneskes liv og selvfølelse,

Kjæresten min er ikke et veldedighetsprosjekt. Hun har fått meg til å bli ordentlig trygg på meg selv, lært meg masse om livet, motiverer meg til å gjøre ting som kjennes riktig, og gjort meg lykkeligere enn det jeg noen gang før har vært.

Likevel er det altså jeg som er «helten».

At jeg i det hele tatt føler at jeg må skrive dette er provoserende. Det er svært utleverende for oss begge, og kommer til å være ubehagelig å stå i. Men jeg er lei av at folk ser kjæresten min sine prestasjoner og egenskaper som en «inspirasjon» fordi hun klarer det «på tross» av en funksjonsnedsettelse.

Det gir en vond bismak å vite at vi en dag kommer til å måtte invitere folk i bryllupet vårt som ikke anser oss som likestilte parter. Jeg er ikke en helt bare fordi kjæresten min har en funksjonsnedsettelse.

• En versjon av dette Innlegget har stått hos Tv2.no og på Simen Bondevik sin Facebook-side, og gjengis med tillatelse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen