Hos innvandringsmotstandere på den radikale høyresiden finnes det en utbredt dystopisk forestilling om at velferdsstaten ”går til helvete” på grunn av innvandrere og flyktninger og en påstått islamisering av Europa. Med flyktningekrisen av bibelske proporsjoner i Europa, er ikke en slik forestilling akkurat blitt mindre aktuell.
Forestillingen om islamisering og rasering av velkferdsstaten ledsages samtidig av en forestilling om at det er noen som er ansvarlige for og påskynder den dystopiske samfunnsutviklingen. Disse ”noen” som er ansvarlige, blir fremstilt som landsforrædere eller landssvikere.
Landssviker-betegnelsen er et utbredt skjellsord hos de høyreradikale for å stemple og demonisere ”politisk korrekte” politikere og journalister som angivelig skal være notoriske forkjempere for masseinnvandring og multikulturens utbredelse. Landssviker-betegnelsen er langt fra uproblematisk. Den har en sterk negativt symbolsk betydning som kan i verste fall virke oppfordrende til vold mot mennesker som får stempelet hengende på seg.
De høyreradikale innvandringsmotstandernes hat må forhindres fra å få en sterkere grobunn. Hvordan det best kan gjøres, er det store kardinalspørsmålet. Det har blitt argumentert, senest fra forfatteren Karl Ove Knausgård, at eksistensen av et parti som Fremskrittspartiet (Frp) er bra fordi det har angivelig fungert som en lynavleder og samler opp i seg mange av de fremmedfiendtlige som ellers ville ha søkt seg til mer ekstreme og ytterliggående grupperinger.
Argumentet om Frp som en slags lynavleder mener jeg er høyst diskutabelt. Frp sine utspill i innvandringsdebattene har i noen tiår vist hvordan et parti på kynisk vis har brukt innvandringskortet gjentatte ganger for å vinne oppslutning. Etter 22.juli 2011 ble dette desto mer problematisk og partiet synes ikke i samme grad å ha hatt den mobiliserende effekt på å bruke fremmedfrykt som skremselspropaganda.
Kanskje har Frp med sine innslag av grumsete holdninger og fremmedfiendtlighet, heller bidratt til å sementere og normalisere holdninger som ofte begynner slik: ”Jeg er ikke rasist, men…”. Ved å starte en setning på denne måten har den fordomsfulle skaprasisten fått en slags blankofullmakt til å spre den verbale møkka om hvor ille alle ikke-vestlige innvandrere, muslimer, Rom-folk og andre "uøsnkede" er.
Den etter hvert klassiske argumentasjonsintroen ”Jeg er ikke rasist, men…” er en argumentasjonsform som ofte har versert i mer eller mindre dannede selskaper over det ganske land, i nettdebatter, avisdiskusjoner og sosiale medier. Først forsøker man å understreke at ens holdninger og meningsverden ikke er rasistisk befengt, før man setter i gang med å stemple de kulturelle ”andre” og såkalte fremmedkulturelle som ”lykkejegere”, ”løgnere”, ”snyltere” og ”kriminelle”. Rasismen og fremmedhatet er kanskje på sitt mest effektive når den nettopp blir fremført på et mer moderat og indirekte vis av typen ”Jeg er ikke rasist, men…”.
