Jeg er homo! - og lurer på hvorfor ikke du også er det

For tre dager siden var verden vitne til den verste masseskytingen i USAs historie. Det alene sier en hel del om omfanget av den vanvittige terroren en gal, hatefull mann påførte oss i Orlando da han angrep uskyldige mennesker på et utested og brukte sitt lovlig kjøpte angrepsvåpen til å drepe 49 mennesker og såre ytterligere 53.

For oss i Norge, er det naturlig at grusomme minner fra 22. juli 2011 vekkes til live. Tankene går også til andre terrorangrep som er nærmere i tid – Egypt, Tyrkia, Frankrike, Belgia, Pakistan og Syria for å nevne noen. At terrorangrep i europeiske demokratier og Nord-Amerika føles nærmere enn tilsvarende grusomheter i land mange opplever som kulturelt, politisk eller geografisk lenger unna, er forståelig. Derfor er det også lett å forstå den enorme bølgen av sympati og støtteerklæringer som fulgte etter angrepene på f. eks Charlie Hebdo, i Paris og i Brussel.

På grunnlag av et helt uhøytidelig estimat, vil jeg anslå at minst halvparten av mine Facebookvenner endret profilbildet til «Je suis Charlie» (Jeg er Charlie) den 7. januar 2015 eller i dagene som fulgte. Den 13. november samme år, var det minst like mange som la det franske flagget som slør over sitt eget bilde, eller de gikk rett og slett i «svart». 22. mars i år skjedde det samme med de belgiske fargene, og belgiske symboler som Manneken Pis, pommes frites og øl ble på kreativt vis til sterke freds- og solidaritetssymboler.

Sympatien, solidariteten og medfølelsen for ofrene brølte på denne måten taust ut i alle tenkelige sosiale medier. Og utgangspunktet var personlig: det var gjennom folks eget profilbilde, ikke bare gjennom bilder eller linker som ble delt som innlegg på Facebook eller Twitter.

Jeg endret ikke profilbildet mitt etter disse grusomme terroraksjonene. Ikke fordi jeg mener det var noe som helst galt i det. Tvert imot opplevde også jeg dette som gode solidaritetsmarkeringer. At jeg likevel selv ikke endret mitt bilde, skyldes nok heller en innebygget skepsis til taktfast marsj. Det har alltid gjort meg litt betenkt. Så trass i at jeg egentlig ville, lot jeg ved disse anledningene være å bli en del av «skifte-profilbilde-massebevegelsen».

Men bevegelsen hadde definitivt gjort inntrykk på meg. Derfor forventet jeg det samme etter terroren i Orlando for tre dager siden. Jeg logget meg på Facebook og forventet å se halvparten av mine venners profilbilde med et slør av regnbueflagget. Men det fantes ikke i min feed. Jeg forventet at profilbilder var gått i svart. Men nei, ingenting. Jeg antok at profilbilder var skiftet ut med regnbuefargede meldinger som «Orlandolove», regnbuefargede fredsmerker, hjerter og «kjærligheten er større enn hatet»- analogier. Nei, det var «stille» i profilbildene.

Så jeg byttet mitt. Til et regnbuefarget hjerte og tenkte jeg denne gangen ville bli en del av massebevegelsen som bare hadde fått en treg start.

Men det skjedde ikke denne gangen. Tre dager etter terroren i Orlando, er det 2 av mine 504 Facebookvenner som har endret sitt profilbilde som en solidaritetserklæring med ofrene i Orlando. Dette er så få at jeg ikke tror det er tilfeldig. Men hva skyldes det?

Selvsagt kan det tenkes jeg bare er sent ute med å oppfatte trender i den sosiale medieverdenen. At det å endre profilbildet sitt nå er «ute» og gammeldags. Det er en sjanse for det. Og jeg håper det er grunnen.

Men det kan også hende det er noe annet som ligger bak. En mye mer ubehagelig sannhet. Kanskje er ikke det tolerante og frihetselskende Norge så tolerant og frihetselskende som vi liker å tro. Kanskje er det for skummelt for nordmenn å assosiere sitt eget profilbilde med homofili. Kanskje er det lett å rope ut – med profilbilde og egen identitet som megafon – «Jeg er Charlie!», «Jeg er Paris!», Jeg er Belgia!» og «Jeg er pommes frites!». Men kanskje er det for skummelt (eller noe annet) å indikere noe som kan tolkes i retning av «Jeg er homo!». Kanskje tenker man at er det greit å si «Jeg er Charlie» selv om man heter Truls, for alle vet jo at det er en metafor og egentlig er man jo ikke Charlie. Kanskje tenker man at det er greit å si «Jeg er fransk», selv om man egentlig er norsk, for alle vet jo at det er en metafor og egentlig er man ikke fransk. Men kanskje er det ikke like lett å si «Jeg er homo» - for (Gud-bevare-meg-vel) hva kan vel folk i så fall finne på å tro at man «egentlig er»…?

Kanskje er det vanskeligere å identifisere seg med ofrene fordi de befant seg på en homseklubb.

Jeg håper jeg tar feil, men er redd for at jeg ikke gjør det. Det er i så fall mer enn trist. Det vitner om at vi har et betydelig problem. Et samfunnsproblem, et demokratisk problem, et menneskerettighetsproblem, et etisk problem, et medmenneskelig problem og et individuelt, kollektivt problem. Og det vitner i så fall om at vi bør bryte ut av denne taktfaste ikke-marsjen, og rope ut av all våre profilbilders kraft:

Jeg er homo!