MILJØ: Det er ikke synet på stat eller marked som samler Venstre, KrF, SV og MDG på Stortinet, men alvoret i klimakrisa, skriver Eivind Trædal. FOTO: WANDA NATHALIE NORDSTRØM

Jeg er grønn, derfor må jeg være grønn

Klimaendringer er vår tids største solidaritetsspørsmål.

Tale Hammerø Ellingvåg skriver i Dagsavisen at hun vil stemme rødt fordi Miljøpartiet De grønne ikke er gode nok på klima, miljø og solidaritet. Dersom hun virkelig ønsker mest mulig solidarisk og grønn politikk, bør hun heller stemme grønt.

Klimaendringer er vår tids største solidaritetsspørsmål. Det skulle man ikke tro om man ser på Rødts valgkampløfter. Små partier må prioritere våre standpunkter for å få gjennomslag. Derfor har De Grønne satt nei til nye oljefelter som en forutsetning for regjeringssamarbeid. Rødt har på sin side varsla endring av barnehageloven som sitt ultimatum. Før klimakrisa skal løses, skal vi ha en revolusjon, riktignok bare i hvem som skal drive barnehagene.

Med all respekt: i et land som lider tungt av oljeavhengighet, der 50.000 har mistet jobben de siste årene fordi vi ikke har evnet å omstille oss, der folk mister hjemmene sine på grunn av flom og ekstremvær; i en verden der hetebølger dreper i Europa, polene smelter raskere enn aldri før og hungersnøden rammer ekvator – er dette en mildt sagt merkelig prioritering av politisk kapital.

Dette er den samme feilen SV gjorde i løpet av åtte år i rødgrønn regjering. Ved å prioritere andre gjennomslag over miljø, endte SV opp med å måtte gå på nederlag både i kampen mot gasskraftverk og i kampen mot økt veibygging, større flyplasser og nye oljefelter. Det ble lyst ut rekordmange oljefelter under den rødgrønne regjeringen.

De Grønne er et langt mer systemkritisk parti enn Rødt. Vår solidaritet strekker seg til alle framtidige generasjoner, og til alt levende liv på kloden vår. Det soleklart mest urettferdige med dagens økonomiske system er ikke forskjeller i økonomi mellom oss i den 1 % rikeste delen av jordas befolkning, men mellom oss og de 99 % resterende – og mellom dagens generasjon og alle som kommer etter oss.

De Grønne er motstandere av et økonomisk system der profitt er hevet over alle andre hensyn. Vi ønsker å redusere forbruket og ta ut produktivitetsveksten i samfunnet i form av kortere arbeidstid. Vi har foreslått et nytt mål for samfunnsutviklinga, i form av for økologisk bærekraft og livskvalitet, ikke vekst for enhver pris. Og vi har jobbet for en betydelig utjevning av sosiale forskjeller på tvers av både grupper og landegrenser.

En av de merkeligste påstandene fra Ellingsvåg, er at vi må melde oss ut av EØS for å klare å gjennomføre god miljøpolitikk. Historien viser det motsatte. I 27 år har EU insistert på at de rike landene skal gå foran og kutte utslipp i solidaritet med fattige land, mens Norge har gått sammen med USA og andre rike land for å tvinge igjennom et avtaleverk som gjør det mulig for oss å kjøpe oss fri i utlandet.

Mens EU-landene i fellesskap har kutta sine utslipp med 20 % de siste 27 årene, har Norge økt våre med rundt 4 %. Norge har sagt nei til å innføre EUs havrammedirektiv og HABITAT-direktivet fordi det påfører oss miljøforpliktelser. Sjølråderett klinger godt i mine ører. Men øynene mine viser meg hva den faktisk går ut på: at Norge bruker vår frihet til å øke utslippene og naturødeleggelsen. Det er det norske stortingsflertallet, ikke EØS-avtalen som står i veien for gode miljøtiltak.

Det betyr ikke at Norge må bli medlem av EU, men at spørsmålet er irrelevant for å endre dagens miljøpolitikk. Nei til EØS er ikke en snarvei til bedre miljøpolitikk, men en omvei som trolig bare vil lede oss tilbake til start. Det er få utsikter til en bedre handelsavtale med Europa. Det er bare å se på Storbritannia, som nå opplever hvor vanskelig det er å forsøke å få både i pose og sekk. Kampen mot sosial dumping kan tas på langt mer effektive måter, ved at både fagbevegelsen og norske påtalemyndigheter tar arbeidslivskriminalitet på alvor, og viser solidaritet med alle arbeidsfolk i Norge, ikke bare med norske arbeidere.

Det er også trist å notere seg at Ellingsvåg ironiserer over kampen for et bærekraftig norsk landbruk og den vellykkede satsinga på elbiler. De Grønne ønsker en kjøttproduksjon basert på norske ressurser, noe som forutsetter at produksjonen blir mindre intensiv. Slik går redusert kjøttforbruk og bedre ressursutnyttelse hånd i hånd.

De Grønne er både det mest ambisiøse partiet på utbygging av elbil-infrastruktur, og det partiet på Stortinget som er minst avhengig av elbiler for å få våre klimabudsjett til å gå opp. De store pengene må brukes på kollektiv, sykkel og gange – og naturligvis ikke til å øke transportbehovet med bilbasert by- og tettstedsutvikling. For ikke å snakke om smart bruk av bompenger – en av de aller enkleste og mest effektive måtene å regulere ned trafikken inn til byene våre på og sikre bedre luft og lavere CO2-utslipp. Et tiltak Rødt er mot på ideologisk grunnlag.

Grunnen til at vi støtter elbilsatsingen, er at det er globalt effektiv og solidarisk politikk. Å skape markeder for ny og relativt umoden teknologi gjennom subsidier er skoleeksempelet på hvordan vi utvikler morgendagens løsninger. Dette er det samme Tyskland, Sverige og Danmark og mange andre land har gjort med stort hell for å gjøre solceller og vindkraft billigere – til glede for verdens fattige. Her setter Rødt et populistisk og nasjonalt perspektiv over global solidaritet.

Rødt mener miljøpolitikk kun kan gjennomføres innenfor det 200 år gamle skillet mellom høyre og venstre. På Stortinget ser vi at det markedsliberale partiet Venstre, det kristenkonservative partiet KrF, og det sosialistiske SV som regel er enige med MDG om viktige miljøtiltak. Det er ikke synet på stat eller marked som samler oss, men alvoret i klimakrisa. Blokkpolitikken tåkelegger skillelinja mellom grå og grønne partier, som er vår tids viktigste politiske skillelinje.

Rødt har med sine prioriteringer vist at de hverken er det beste valget for en mer solidarisk politikk globalt eller mellom generasjonene, eller for et grønt skifte i kommende stortingsvalg. Jeg er grønn, derfor må jeg stemme grønt. Men dersom du er rød, og mener solidaritet og rettferdighet er valgets viktigste sak, bør du også stemme grønt.