Den siste uka har vedtaket om en nasjonal minstenorm for lærertetthet fått mye oppmerksomhet. I etterkant har en hel profesjon jublet, samtidig som kritikerne har stått i kø. Det er vel omtrent som forventet i et samfunn der alle har en mening om hva som er best for norsk skole. Normens kritikere kaller den lite gjennomtenkt, symbolpolitikk eller en svelget kamel. Et element som trekkes fram er at lærerne mister sitt faglige skjønn. Som lærer mener jeg det er grundig feil, og vil heller oppfordre kritikerne til å lytte til oss som opplever hverdagen i klasserommet. Lærerstemmen er viktig, men blir veldig ofte glemt.
Ett av argumentene mot normen er blant annet at kommunenes mulighet til å sette inn ressurser der behovet er størst og resultatene dårligst, svekkes. Her påstås det at normen ikke vil gi nok fleksibilitet. Etter min mening er det brede mangfoldet av elever som en av faktorene som gjør vedtaket så viktig, og normen vil sørge for at lærerne får økt mulighet til å følge opp elevenes ulike behov, og utøve sin faglige kompetanse og sitt profesjonelle og faglige skjønn i større grad.
Alle elever, uansett utgangspunkt, har krav på faglig god undervisning, tilpasset opplæring og en lærer som skal ha tid til å se individet, og ikke kun gruppa som helhet. Behovene er mange og sammensatte, og som lærer kjenner jeg stadig oftere på en følelse av at jeg ikke lenger strekker til. Det som funker for en elev, funker ikke alltid for en annen. Elevene er ikke en homogen gruppe, og derfor trenger jeg som lærer rammevilkår som legger til rette for at jeg får brukt min kompetanse og erfaring på en god måte, som igjen vil komme både individet og gruppa til gode. Normen er et riktig steg i riktig retning og en bekreftelse på at vi endelig er lyttet til.
Det er heller ikke slik at resultatene på nasjonale prøver eller andre tester er eneste fasit på om jeg er en god lærer eller ikke, som enkelte politikere stadig ser ut til å mene. Det nekter jeg rett og slett å godta. Det finnes ingen test som måler om elevene er trygge, om de føler seg sett eller om de har en god relasjon til læreren sin. Gode relasjoner er også en viktig faktor i et godt læringsmiljø, og for elevenes læring. Elevene er individer, og som lærer er det mitt ansvar å ha kunnskap om mer enn elevenes måloppnåelse på ulike tester og kunnskapsmål. For å klare det, må jeg ha rammevilkår som gjør det mulig.
Et viktig argument for normen er også at det de siste årene har blitt bevilget store summer som ikke har resultert i en eneste ny lærer ute i skolene. Vedtaket sikrer derfor at kommunene ikke lenger kan la bevilgningene forsvinne på grunn av en økning i antall elever, flere undervisningstimer eller gjennom såkalte ostehøvelkutt.
Jeg er glad for at utdanning får er stor del av samfunnsdebatten. Det er ikke mangel på gode intensjoner på elevenes vegne, men det er på tide at vi som opplever hverdagen i klasserommet også får en tydelig stemme. Vi må få mer plass i debatten rundt norsk skole. En nasjonal minstenorm har vi ønsket oss lenge, og vi står fjellstøtt sammen med både elever og foreldre i denne saken.