Jakten på den forsvunne larmen

Musikkåret har hittil vært preget av gamle legender som har gått bort, av store prisutdelinger og alle disse sangkonkurransene på TV som sjelden fører noe godt med seg. Det er på høy tid med Bylarm igjen.

Bylarm setter sitt preg på bybildet i Oslo i dagene som kommer. Her løper like store deler bransjefolk og publikum rundt fra store telt på Youngstorget til nærliggende små klubber, for å se og høre konserter som bare varer i en halv time, der den neste begynner i samme øyeblikk som den forrige slutter. Alle på hektisk jakt etter Det Nye Store. Sjansen er stor for at det nye store er her, et eller annet sted. På forhånd er det bare vanskelig å vite hvor. Det er dette som er så herlig med Bylarm. En festival som fokuserer på nye ukjente artister. Et bærekraftig innslag i en bransje som har godt av å bli minnet på at fornyelse er nødvendig for å overleve.

De andre festivalene slåss om hvem som kan presentere de mest kjente og kjære artistene. Det er noe eget med en festival som presenterer 120 navn der vi bare har hørt om noen svært få før. Mange av dem fra andre nordiske land, men nesten halvparten kommer fra alle Norges kanter. Vi har en lang liste over senere sensasjoner som spilte for et svært lite, mer eller mindre interessert, publikum under sine første opptredener på Bylarm: Röyksopp, Kings Of Convenience, Kaizers Orchestra, Thomas Dybdahl, Ida Maria, Karpe Diem, Ane Brun, Donkeyboy og Susanne Sundfør er bare noen av dem. For hvert av disse navnene er det 50 andre som aldri kom noen vei etterpå, men for de fleste var det forsøket verdt.

Sammen med starten på Bylarm kommer statistikken for omsetningen av innspilt musikk i Norge i 2015. Den viser igjen økende inntekter for bransjen. Det speiler seg også i optimismen på Bylarm. Vi ser det på seminarprogrammet, der musikk som næring igjen står i sentrum. Det er kanskje ikke tilfeldig at Handelshøyskolen BI er en av sponsorene til Bylarm nå. Her er de vanlige seminarene om hvordan man skal slå gjennom i utlandet, nå også med spesielt fokus på potensialet i Kina og India. Om hvordan man kan tjene på fenomener som «Blockchain», «sosiale medier» og «ungdom». «From the cloud to the stars», som et av seminarene så oppfinnsomt heter. Vel og bra, og sikkert matnyttig for mange som vil opp og fram, men det overordnede fokuset på profesjonalitet speiler seg dessverre også i mye av musikken.

Når vi hører gjennom alle artistene på forhånd blir det mye flink, velprodusert og ordentlig musikk. Den kunstneriske nødvendigheten, dette uttrykket som bare må fram, er vanskeligere å finne. Takk og pris for at Grorud-rapperen Kenneth Engebretsen er på plass igjen, det var kanskje ikke tekstene som førte til at strømmen gikk under hans opptreden på Bylarm i fjor, men vi savner flere artister med et innhold som treffer publikum midt i fleisen. Heldigvis er det fortsatt en respektabel andel artister som rapper på norsk, men de som synger på norsk er så sørgelig få at vi har plass til å nevne alle sammen: Sval, Izabell og gruppa Drøm. I et næringsmessig perspektiv må vi minne om at å synge på norsk fortsatt er mer fremtidsrettet enn å prøve å slå gjennom i utlandet med engelske tekster.

Til sommeren spiller Bruce Springsteen på Ullevaal stadion til billettpriser rundt tusenlappen. Likevel er mange frustrerte over at alt ble utsolgt på et blunk. Til de som ikke fikk innpass der kan vi anbefale et besøk på Bylarm i stedet. Alle store stjerner startet med å være små. De nye store har ikke fullt så mange kjente sanger, men du kommer tett på artistene, du kan nesten se dem inn i øyene og høre dem puste, og det kan hende du står der nesten alene på en konsert som alle gjerne skulle vært på om ti år. Det er bare to år siden Aurora, Emilie Nicolas og Daniel Kvammen var nye, unge og lovende på Bylarm. Der er hele essensen i evenementet. Du vet ikke hva du gikk glipp av før det er gått en stund. Dagsavisen kommer tilbake med mer.