Debatt

Jakten på alt vi ikke vet

Det er like mye uutforsket i hjernen vår som i det ytre universet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg står i stua og ser ut på Ypsilonbrua. Mellom de skjeve tårnene ser jeg fasadegavlen på sykehuset. Dets dager er snart talte, men som en fugl Føniks, skal det gjenoppstå på Brakerøya. På tuftene av det fordums industrisamfunnet der.

Et sykehus, tenker jeg, er en miniatyrverden. Det huser livsløpet i konsentrert form. Fødsel, vekst, nedgang og død. Alt liv gjennomløper disse fasene. Folk, bedrifter, samfunn. Nå skal denne miniatyrverdenen selv dele samme skjebne.

Jeg har røtter i dette kretsløpet. På Brakerøya var det i min tid en ruvende industribedrift, National Industri. I sine velmaktsdager hadde den mer enn 1200 ansatte. Jeg var en av dem.

Denne elektroteknikkens høyborg ble født i 1917, og hadde sin glanstid på femti-, seksti- og syttitallet. Det lille som er igjen, blir nå avløst av det nye sykehuset. Det er alt livs skjebne, ingen ting varer evig, verden går videre. La meg mimre litt om det som var.

National Industri var en betydelig operatør under elektrifiseringen av Norge. Våre transformatorer og generatorer bidro til å skape grunnlag for økt levestandard.

LES OGSÅ: Dette vil Petter Fergestad skrive om i Fremtiden

Elektrifiseringen begynte i det små. En eldre kollega var med fra starten. Han reiste rundt i bygdene og tok opp bestilling på elektrisk kraft. Mange nøyde seg med 40 watt, nok til én lyspære. En og annen bonde slo større på, og mente å ha råd til to. En kreativ kar fant på å bore hull i gulvet mellom første og annen etasje. Han heiste og senket ledningen med lyspæra dinglende i enden etter behov. Strømmen til disse storbrukerne ble ført fram ved hjelp av hesjetråd, surret på trestolper.

Kollegaen hadde mye å fortelle. Han var militærflyger under krigen, ble skutt ned, tatt til fange og tilbrakte to år i konsentrasjonsleir. Historiens humor og gru kommer oss aller nærmest gjennom fortellinger fra dem som har opplevd den. Jeg har levd en stund selv, og kan kanskje bidra litt i denne spalten. Forsøke å trekke en hesjetråd gjennom historien.

National Industri ble etter hvert overtatt av ABB. Men det kunne vært motsatt. I våre glansdager vurderte vi seriøst å kjøpe ASEA, grunnstammen i det som senere ble ABB. Det var en dristig tanke, selvsagt, men verden formes av dristige tanker.

Det ble med tanken. Men vi ekspanderte, etablerte oss også i utlandet. Jeg var med på den første uteetableringen, transformatorfabrikken Tanelec i Tanzania ble innviet i 1981. Jeg var så heldig å få ansvaret for fabrikketableringen, og å lede fabrikken de første par årene. En slik etablering i den tredje verden var oppsiktsvekkende nok til at vi fikk (daværende) kronprins Harald til å komme og foreta den høytidelige åpningen. Harald og Sonja (hoffprotokoll var ikke noe tema) var hjemme hos oss og fikk den mest spektakulære luksusforpleining vi kunne mobilisere, Lokalprodusert Coca-Cola og fingermat.

Etableringen vakte oppsikt også i regionen, vi fikk besøk av flere dignitærer. Den mest minneverdige er Mosambiks (daværende) president Samora Machel. Han og jeg, hånd i hånd, inspiserte fabrikken. Frigjøringshelten i feltuniform, fabrikksjefen i safaridress.

To år senere «feilnavigerte» et fly med Samora Machel om bord og havarerte i fjellene. Onde tunger mener det bør stå i anførselstegn. Det var ingen stor sorg i Syd-Afrikas apartheidregime. Enken hans giftet seg senere med Nelson Mandela.

Ingen kunne ha forutsett utviklingen fra hesjetråd og 40-watts lyspærer gjennom hull i gulvet til dagens trådløse medieeter, nettbrett, mobiltelefoner og internett. Ingen kan heller forutse hva som kommer de neste tiårene. Det vi vet, er at utviklingen kommer til å gå raskere og raskere. Og på nye områder. Hittil har vi vært mest opptatt vårt ytre miljø, det gåtefulle universet der ute. Romferder, romstasjoner og månelandinger til tross, har vi ennå bare sett fire prosent av det vi tror fins der. Resten vet vi ikke hva er, vi kaller det mørk energi og mørk masse.

Fremover i tida tror jeg vi vil se økt oppmerksomhet på det indre universet. Hjernen vår, psyken vår. Det er like mye gåtefullt uutforsket der som i det ytre universet. Vi er bevisst på bare fem prosent av hjerneaktiviteten, resten – vårt underbevisste og vårt ubevisste – vet vi er der. Men vi kan ikke trenge inn i det. Ennå.

Det forskes i dag seriøst på å simulere hjerneaktiviteten vår med datakraft. Fremtidsforskere mener man innen 2045 vil lykkes. Målet er å laste psyken din – deg – opp fra den forgjengelige plattformen som kroppen din er, og legge den inn i for eksempel et hologram. Dermed får psyken din – du – evig liv. Hvis du vil. Det har eksistensielle konsekvenser, og det er neppe helt det samme som det evige liv religionen lover oss. Men vitenskapen og religionen ser ut til å nærme seg hverandre.

Vi må uansett forholde oss til det som kommer, hesjetrådens æra er på hell. Datachips som er mindre enn røde blodlegemer vil flyte rundt i kroppen din og registrere, påvirke og kommunisere. Og tilby deg evig liv. Utviklingen – evolusjonen – lar seg ikke stoppe.

Fremtiden har aldri vært mer spennende.

Mer fra: Debatt