Jaglands Ja til EU

Tildelingen av fredsprisen til EU er helt sikkert på kant med Nobel-testamentet. Men den passer utmerket til Thorbjørn Jaglands eget politiske testament.

Like før Thorbjørn Jagland skulle meddele navnet på årets Nobelprisvinner, sa komiteens sekretær Geir Lundestad at "kontrovers er bare bra for prisen". Tildelingen av prisen til EU er imidlertid mer enn kontroversiell. Den er både pinlig og urovekkende. Pinlig fordi den til de grader direkte reflekterer både Jaglands og Lundestads personlige politiske prioriteringer i EU-saken. Og urovekkende fordi tildelingen er (igjen) klart på kant med Nobels testament.

I følge testamentet skal Nobelprisen tildeles en person (senere tolket til å gjelde en organisasjon eller kollektivt tiltak), som relativt nylig har "gjort mest eller best for folkets forbrødning og avskaffelse eller reduksjon av militære styrker, samt organisering og spredning av fredskongresser" (min oversettelse). Men virkningene fra EU som komiteen viser til som grunnlaget for tildelingen av prisen, ble i hovedsak lansert og realisert allerede i 1950- og 1960-årene. Den Europeiske Unionen som sådan begynte ikke å ta form før ca. 1993. Og gjennom hele perioden, fram til i dag, har nesten samtlige tiltak vært rettet mot en standardisering av markedsforhold i Europa.

Svært lite av EUs virksomhet har dreid seg om militære spørsmål eller direkte fredsskapende aktivitet. Nesten alt EU har holdt på med over de siste 20 årene har hatt som mål å tvinge fram en ovenfra-og-ned politisk-økonomisk integrering. Ikke som et fredsprosjekt, men som en antatt nødvendighet for at EU kan opptre som en slagkraftig økonomisk region i konkurranse med USA, Japan og resten av verden.

Det var i denne sammenheng – for å fremme konkurranse- og innovasjonsevne – at beslutningen ble tatt om å innføre en felles valuta. I ettertid, og med økende klarhet, har det vist seg at innføringen av "Eurosonen" har bidratt mer til negative sosiale og politiske konsekvenser enn økonomiske fordeler. Over de siste ti år har EUs historie vært en historie av tvungen standardisering fra Tyskland-Frankrike og EU-kommisjonen. Konsekvensene for flere EU-medlemsland – Irland, Hellas, Portugal, Spania, Italia bl.a. – har vært dypt splittende og konfliktskapende, både innad i landene og vis a vis EUs politisk-byråkratisk ledelse.

Dette er hovedkonsekvensen av EUs virksomhet i nyere tid. Å tildele Unionen Nobelprisen for fred under slike forhold er langt mer enn pinlig. Det er, som Nei-til-EU leder Olaussen sier, "absurd". At de europeiske land konkurerer i markeder heller enn på slagmarken er selvfølgelig bra. Men de historiske betingelsene for at dette har skjedd har sine røtter i en overbevisning om markedsliberalismens fortreffelighet, samt en utvikling av styringsorganer og prosedyrer for å realisere ideologien, heller enn i et ønske om å fremme fred i Nobels ånd.

Med tildelingen av årets fredspris har Nobelkomiteen tatt et nytt konsekvent skritt i retning av en klar politisering av prisens betydning og funksjon. Mens tildelingen av prisen til Barack Obama bare var latterlig, er det svært lite sannsynlig at folk i gatene og under broene i Hellas og Spania synes tildelingen denne gangen er så veldig morsom. Og virkningen av Unionens fredsskapende initiativ for å redde Euroen er langt fra avsluttet.

Men som alle vet, spiller det ingen rolle hva folk utenfor Nobelkomiteens møterom mener om prisen. Dette er en sak mellom Alfred Nobel og komiteen. Og som vi har sett har i hvertfall én av partene en meget høy terskel for "kontrovers". Dessuten er det jo bare en pris! Og han Alfred er jo død for lenge siden.

Thorbjørn Jagland har arbeidet for et norsk "Ja" til Europa gjennom hele sitt politiske liv. Endelig har han fått det til - på sin måte. Dermed blir "Ja til EU" de viktigste ord i hans politiske testament.