Jagland og ytringsfriheten
YTRINGSFRIHET:
Torstein Ulserød
Jurist og rådgiver i Civita
Thorbjørn Jagland hadde 1.8 en kronikk i Dagsavisen («Misforstått liberalisme»), der han uttrykte bekymring for at Anders Behring Breivik (ABB) om noen år kan slippe til i «alle kanaler», fordi Fritt Ord har gitt støtte til Fjordmans bokprosjekt, og på grunn av andre «trender» i samfunnet.
Jagland er uenig i Fritt Ords pengestøtte til Fjordman. Han begrunner dette dels med at «det ikke er sunt at alle er enige», og dels med at «det kan bidra til å undergrave en felles forståelse av hva vårt samfunn bygger på», dersom «anerkjente samfunnsorganer gir økonomisk og politisk støtte til å publisere meninger som i beste fall balanserer på kanten av loven».
Jagland skrev i et nytt innlegg i Dagsavisen 5.8 at han på ett punkt kunne ha vært litt mer presis: Det var ikke riktig, slik han hadde skrevet, at ingen hadde problematisert pengestøtten. Men det er flere problemer med Jaglands kronikk. Det handler i beste fall om lavt presisjonsnivå.
Det er ingen «anerkjente samfunnsorganer» som har gitt politisk støtte til Fjordmans synspunkter. At Fritt Ord gir pengestøtte til et bokprosjekt er ikke det samme som at de støtter eller legitimerer bestemte meninger.
I Norge er det heller ingen «meninger som balanserer på kanten av loven». I vårt rettssystem er det, heldigvis, lov til å mene akkurat hva man vil. Derimot kan visse ytringer, dessverre vil mange si, straffes etter norsk lov. Jagland vet forhåpentligvis dette, og rotet i kronikken skyldes trolig slurv med formuleringene. Men det er ikke godt nok. Generalsekretæren i Europarådet må forventes å kunne formulere seg presist om spørsmål som berører de mest grunnleggende menneskerettighetene.
Jeg er enig med Jagland i at man bør problematisere Fritt Ords tildeling til Fjordman. Men i et liberalt samfunn er ikke det relevante spørsmålet om støtte til publisering av kontroversielle ytringer kan «undergrave en felles forståelse av hva vårt samfunn bygger på». Spørsmålet er om det, alt tatt i betraktning, er rimelig å gi støtte til at Fjordman kan få ytre seg også i bokform for å presentere sitt syn. Det fremstår dessuten som pussig at Jagland på den ene siden er opptatt av «gode diskusjoner om ytringsfrihet» og mener det «ikke er sunt hvis alle er enige», samtidig som han bekymrer seg for ytringer som kan «undergrave vår felles forståelse» og ønsker at politikere «setter ned noen grensestolper».
Jagland peker også på «en annen trend»: At straffedømte får stå frem i media med sine historier. Han «frykter at man i en misforstått liberalisme om noen år vil slippe ABB til i alle kanaler». Men at mediene slipper til «vanlige kriminelle» som Nokas-ranerne, Veronica Orderud eller Arne Treholt for å «snakke ut» om livene sine skyldes neppe (misforstått) liberalisme. Det handler vel om noe så enkelt som at det selger. Man kan mene mye om det. Men det er en debatt som har lite å gjøre med debatten om hvorvidt man skal slippe til, eller eventuelt sanksjonere, politisk kontroversielle ytringer i offentligheten.
Jaglands hovedanliggende er åpenbart at ABB ikke må få slippe til i media med sine synspunkter. «Han har allerede kommet til orde, en gang for mye - med bomben utenfor regjeringskvartalet og skuddene (..) på Utøya», skriver Jagland. Nei, det som skjedde 22. juli 2011 var ikke at noen «kom til orde», det var en grotesk voldshandling. Igjen er det oppsiktsvekkende hvor vanskelig det tydeligvis er å holde tungen rett i munnen og skille mellom ytringer og handlinger. Jagland har bommet på dette før, og burde ha lært. Under et møte på Litteraturhuset i 2011 satte Jagland likhetstegn mellom brenning av koranen og drap på FN-personell. «Begge deler er like avskyelig», sa han.
Med litt velvilje er det mulig å tolke Jagland dit hen at han mener at ingen redaksjoner bør slippe ABB til, ikke at han skal nektes å ytre seg. Men det er ikke godt å si. Det hadde vært fint med en klargjøring fra generalsekretæren i organisasjonen som står bak en av våre mest sentrale menneskerettskonvensjoner.