Ja til raske og billige klimakutt

Klimadebatten har mange blindveier. En av dem er kritikken av økonomer og billige kutt.

Fortsatt lever en fortelling om at økonomer utelukkende er opptatt av karbonprising og billige kutt. I denne fortellingen er Jens Stoltenbergs siste regjering selve kroneksempelet på da denne tankegangen fikk råde. Men heldigvis, ifølge fortellingen, har Arbeiderpartiet nå forlatt denne snevre tilnærmingen til klimapolitikk.

Fortellingen er gøy, men feil. Jo da, klimapolitikken utvikler seg. Men jeg kjenner ingen, hverken fra Stoltenbergs regjeringsapparat eller andre steder, som noen gang har ment at karbonprising og billige kutt er det eneste tiltaket i klimapolitikken. To av de viktigste klimatiltakene under Regjeringen Stoltenberg var å etablere Klimateknologifondet under Enova på flere titalls milliarder kroner, som i dag finansierer teknologiutvikling, elektrifisering og grønn industriutvikling; og den internasjonale satsingen mot global avskoging. Ingen klimatiltak Norge har bidratt til, er i nærheten av å gi like store utslippsreduksjoner.

Men det er riktig at Stoltenberg var opptatt av karbonprising og av internasjonalt samarbeid. Det skal vi være glade for. Ser vi på hva som til nå virkelig har kuttet utslipp i Norge, kommer karbonprisen på norsk sokkel høyt opp. Klimadepartementet anslår at virkemidlene på sokkelen har redusert utslippene med vel 6 millioner tonn CO2 årlig (2015). Det tilsvarer over 10 prosent av de samlede norske utslippene, og er det mest virkningsfulle enkelttiltaket som til nå er gjennomført i Norge. I Europa er Storbritannias prisgulv på CO2 det klimatiltaket som virkelig har monnet de siste årene. Det har gjort kull ulønnsomt.

Jo, men slike kutt representerer ikke den systemomleggingen vi trenger, vil mange si. Som om kuttene da ikke gjelder. Jo, slike kutt gjelder. De er faktisk helt nødvendige fordi de ofte kommer raskt. 6 millioner tonn i reduserte utslipp er 6 millioner tonn mer igjen av verdens sterkt krympende klimabudsjett. Klimaendringene er i ferd med å merkes. Hvert eneste tonn redusert CO2 nå gir oss derfor mer tid og pusterom. Problemet er ikke at for mange er opptatt av raske og billige kutt, men at for få er det.

Her kommer karbonprising inn. Prising gjør det dyrere å slippe ut CO2. Prissignaler virker gjennom økonomien og tar vekk utslipp det koster lite å fjerne. De er det en god del av.

Nei, karbonprising ordner langt fra alt. Derfor trenger vi også offentlige reguleringer og satsinger. Men knapt noe endrer verden så kraftig som relative priser.

I dag er det populært med en optimistisk og lettfattelig fortelling om at nå vinner de grønne løsningene fram, selv uten riktige prissignaler og internasjonalt samarbeid. Man får inntrykk av at nå er det i ferd med å gå seg til. Det er en tiltrekkende fortelling, og jeg håper den er riktig.

Men tallene tyder ikke på at det er i ferd med å gå seg til. Verden er ikke på en bane for å nå sine klimamål. I fjor gikk utslippene av klimagasser opp. I The Economist kunne vi nylig lese at «The world is losing the fight against climate change.»

Jeg tror det fremdeles er mulig å nå klimamålene fra Paris-avtalen. Men da trenger vi en massiv grønn omstilling, mer enn hva karbonpriser alene kan gi. Vi må også være villige til å gjennomføre tiltak som koster en god del. I Oslo gjennomfører byrådet nå mange slike klimatiltak. Ett eksempel er at vi elektrifiserer stadig mer av transporten i byen, både busser, biler og båttrafikk. Men globalt er oppgaven enorm og tiden knapp. Derfor trenger vi verdens økonomier tydelige prissignaler i grønn retning. Og selv om det ikke er i vinden for tiden, trenger vi også et sterkt internasjonalt samarbeid for å løse dette globale fellesproblemet. Både med EU og med resten av verden. Vi må rett og slett ha mange tanker i hodet på en gang.

Så tilbake til økonomene. Økonom er ikke først og fremt en utdanning, men en tenkemåte. Sentralt i den tenkemåten er at enhver krone (eller arbeidstime) brukt på et bestemt formål, har en alternativ verdi. Både tid og penger er knappe ressurser. Du kunne ha valgt å bruke den kronen på en annen måte, og kanskje bidratt enda mer til en bedre verden. Kuttet mer. Med den tankegangen følger et ansvar og et moralsk imperativ.

Denne tenkemåten fortsetter å være sentral i Arbeiderpartiets klimapolitikk. Arbeiderpartiet er for et bredt sett virkemidler i klimapolitikken, og vi er for en dyp og bred internasjonal samordning av klimapolitikken. Vi vil også fortsette arbeidet for mer og tøffere karbonprising, og for raske og billige kutt. Jo raskere og billigere, jo bedre.