AUF-leder Mani Hussaini har blåst liv i den tilbakevendende leksedebatten. Med påstanden om at de opprettholder klasseskiller tar han til orde for å avskaffe lekser. Et annet argument mot lekser er at de de spiser opp barnas fritid og bryter dermed mot en fundamental barnerettighet. Debatten om lekser viser framfor alt at skolen langt ifra bare handler om pedagogikk, men er og blir en arena for politisk kamp. Skolen har alltid vært fanget mellom mange aktører, i et vedvarende krysspress.
Skolen skal først og fremst ivareta barnas behov; slik staten ifølge moderne politisk teori er til for innbyggerne og skal tjene dem, er skolen til for barna og skal ha barnas skiftende behov i deres utvikling mot et selvstendig voksenliv, som rettesnor. Som skiftende reformer vitner om, er skolen imidlertid like mye et ideologisk verksted. Skolen er nemlig til for samfunnet og skal ivareta dets interesser. Derfor er enhver NHO-leder er opptatt av skolen, de ønsker seg elever med en kompetanse tilpasset næringslivets etterspørsel.
Slik Rune Slagstad viste i Nasjonale strateger, er skolen òg den fremste arenaen for å realisere tidens ideer om dannelse; borgeridealet kommer tydeligst til uttrykk i skolevesenet. Enhver politisk visjon realiseres først og fremst ved å forme de oppvoksende slekter; ønsker du å forandre samfunnet, må du naturlig nok begynne neste generasjon av samfunnsborgere. Ikke rart forrige århundres totalitære regimer endret læreplanene og skiftet ut de lærerne som nektet å fôre ungene med statlig propaganda.
I tillegg skal skolen realisere lærerprofesjonens idealer og pedagogikkens tanker om hva som er god læring og hva et barn trenger både for å greie seg som borger og mer generelt som menneske. Som om ikke det er nok er skolen alt mer lydhør overfor foreldrenes krav, ønsker og tanker om hva barna burde lære.
At det kan bli debatt om lekser, er altså ikke overraskende, all den tid de ulike aktørene ofte har ulike krav til skolen. AUF har tatt barnas perspektiv og setter deres behov i sentrum. En del foreldrene reagerer på sin side fordi de selv har erfart at lekser ikke trenger å være skadelig. Fra en samfunnsfaglig synsvinkel trenger ikke lekser i seg selv å sementere klassestrukturen – ble ikke den sosiale mobiliteten større i Norge i etterkrigstiden og bidro ikke skolen, også gjennom lekser, til dét? Både foreldre, politikere og næringslivsaktører reagerer fordi de mener barna ikke får den kompetansen som kreves i dagens arbeidsmarked, og de to sistnevnte mener å tale på vegne av samfunnet og dets framtidige behov for arbeidskraft med en bestemt type kompetanse.
Fraværende i denne debatten er, slik som i mange skoledebatter, det pedagogiske perspektivet. Kan lekser fremme læring? Javisst. Som Bjørgulv Braanen har pekt på (Klassekampen 22.05.18), er det noen fag som krever «mengdetrening». Både matematikk, språkfag, håndverksfag og musikk er «øvingsfag». Ferdigheter krever gjentatt øving, og når barna vet hvordan de skal øve, kan de gjøre dette hjemme også.
Hva med argumentet om at lekser eter opp barnas fritid, og at fritid er noe alle barn har grunnleggende behov for? Pedagogisk sett er dette et fornuftig argument: Barn trenger en frisone der de selv styrer tiden og aktiviteten, der de utfolder seg «fritt». For mye lekser for tidlig kan dessuten gi seg utslag i skoletrøtthet og frafall på et seinere tidspunkt. For eksempel er det et tankekors at mange elever slutter med ulike fritidsaktiviteter når de begynner på videregående, på grunn av økt leksemengde i en stadig mer akademisert utdannelse. Sånn sett er det gode pedagogiske grunner til å redusere mengden lekser i norsk skole – det kan stimulere læringslysten.
Problemet i dagens skole er imidlertid den mengden lærestoff som myndigheter og skoleledelse forventer at barna skal igjennom, nå forsterket av mantraet om tidlig innsats. Det enorme antallet kompetansemål som kom inn i læreplanene med Kunnskapsløftet i 2006 førte til en «stofftrengsel» som har blitt snakket mye om på landets lærerværelser. Lugvigsenutvalget pekte (2015) på at det i norsk skole foregår mye overflatisk læring, at man haster gjennom et stort antall emner, med det resultat at elvene sitter med middelmådig kunnskap og mangelfull kompetanse, for eksempel innen naturfag. Stofftrengselen og fokuset på kvantitet er noe av forklaringen på dette. Utvalget foreslo i så måte å lage nye læreplaner med færre kompetansemål, og at skolen bør konsentrere seg om «dybdelæring» og kvaliteten på læringen. Arbeidet med nye nasjonale læreplaner er godt i gang. Målet er å finne fram til de ulike fagenes «kjerneelementer», som skal tjene som instrumenter for å sile ut mindre viktige emner og dermed redusere mengden lærestoff.
Hvis lekser i dag blir brukt for å rekke gjennom alle kompetansemålene, vil dette behovet falle bort når stofftrengselen og kravet om mengde for mengdens skyld faller bort. Kanskje stemmer det at «lekser er overgrep mot barn», slik en ungdomsskoleelev uttrykte det i et innlegg (Aftenposten, 07.05.13). Eller kanskje barnas fritid egentlig spises opp av all den organiserte fritidsaktiviteten og barnas opplevde krav om å måtte bedrive selvrealisering på linje med foreldrene? Sett fra en lærers perspektiv er det vanskelig å se litt lekser som et overgrep; i så fall ville all obligatorisk læring vært det. Men i gitte situasjoner og i en gitt mengde kan lekser utvilsomt få karakter av unødig tvang. Ellers er det med lesker som så mange ting, at det ikke handler om enten eller, og at den gylne middelvei er den mest farbare veien.