Norge må doble eksporten innen 2040 for å opprettholde dagens velferd. Det vil kreve mer samfunnsvitenskapelig og humanistisk kompetanse i næringslivet, men også at disse utdanningene gjøres mer relevante. Det nye elitestudiet på UiO er en god begynnelse.
Høstens opptak til høyere utdanning viser at det nye, tverrfaglige honours-programmet på Universitetet i Oslo der realfag møter humaniora, har like høye opptakskrav som medisin, juss og realfag. UiOs innføring av såkalte elitestudier har blitt møtt både med ris og ros. Samfunnsviterne mener at grepet er helt nødvendig for å revitalisere de samfunnsvitenskapelige og humanistiske utdanningene. Det trenger Norge og det trenger næringslivet. UiOs satsing bør bare være det første skrittet i en større omlegging av disse fagene.
Norsk velferd er truet. Regjeringens perspektivmelding slår fast at offentlige utgifter vil øke mye i tiårene som kommer, mens inntektene vil bli redusert. Tall fra OECD viser at Norges andel av verdenshandelen er halvert på 20 år. Ingen andre OECD-land har en like svak eksportutvikling. Når SSBs beregninger konkluderer med at norsk eksport må dobles innen 2040 for at vi skal opprettholde dagens velferdsnivå, gitt dagens oljepris og produksjonsprognoser, er utfordringen betydelig. Hvordan skal vi møte den?
Norsk eksport har de siste 150 årene vært råvarebasert. Vi har egentlig mange av de samme kjennetegnene som u-land: svært sårbare for verdensmarkedsprisen på noen få utvalgte råvarer (olje, fisk, trevirke mv). Men skal eksporten dobles de neste 20 årene, kommer ikke råvarer til å være nok. På toppen av dette kommer en klimakrise som vil utfordre oljesektoren i stadig større grad. Vi må derfor utvikle nye produkter og tjenester innenfor helt nye segmenter – som helse, fintech og bærekraftsteknologi.
Dette er markeder der det ikke er nok å levere gode produkter. Skal vi lykkes, må vi forstå språk og kultur i helt nye eksportmarkeder. Vi må forstå kundene og brukerbehovene bedre. Vi må bli flinkere til å bygge sterke merkevarer og til å kommunisere disse. Da må norsk næringsliv supplere ingeniørenes tradisjonelle kunnskap om teknologi og økonomenes kunnskap om tall, med samfunnsviternes og humanistenes forståelse for samfunn, kulturer og språk.
Men det nytter ikke for samfunnsvitere og humanister å klage på at norsk næringsliv ikke skjønner sitt eget beste når de ikke ansetter denne kompetansen i dag. Vi må erkjenne at utdanningsstedene ikke har vært flinke nok til å tilpasse utdanningene til næringslivets behov, og til å synliggjøre hvordan næringslivet kan nyttiggjøre seg av denne kompetansen.
UiOs elitestudier er et viktig første skritt i arbeidet med å revitalisere de humanistiske fagene. Her må flere universitet kjenne sin besøkelsestid. Men noen titall eller hundretall elitestudenter kommer ikke til å være nok. Vi må nå få en bred gjennomgang av arbeidslivets behov og hvordan utdanningene bedre kan tilpasse seg til disse.
Vi må vurdere om omfanget av dagens «billige masseutdanninger» skal trappes ned, og om satsingen på dyrere, mer spesialiserte og tverrfaglige studier skal trappes opp.
Vi bør etablere innføringskurs i teknologi for alle studenter, etter mal fra ExPhil, et ExTech, gjerne med fakultetstilpasninger. OsloMet er allerede i gang med å prøve ut en slik modell. Det er nemlig ikke bare næringslivet som ikke forstår seg på humanister, humanistene har i dag heller ikke tilstrekkelig forståelse for teknologi og næringsliv.
Økt fokus på næringslivsrelevans vil styrke og utvikle samfunnsfagene og humaniora, ikke svekke fagenes egenart eller dannelsesoppdrag. Jobben må starte nå. Her har Kunnskapsdepartementet, universitetene og næringslivet alle svært viktige oppgaver. Som den ledende fagforeningen blant disse arbeidstakerne, skal vi i Samfunnsviterne love å gjøre vårt.