Språkkartlegging, testing av alle barn i barnehagen, og innføring av lite dokumenterte programmer, har blitt fasiten på hvordan kvalitet skal måles i barnehagen. Hvilke faglige argumenter bruker politikerne når de legger så sterke føringer på både kommuner og eiere av barnehager for testing av alle barn. Dette føyer seg inn i rekken av politiske ambisjoner for mer kvalitet i barnehagen, men er feilslått valgflesk. Argumentene som brukes er at kartlegginger skal måle kvaliteten på barnehagen, fange opp de barna som trenger hjelp og særskilt oppfølging. Skal man ta hensyn til politisk agenda eller pedagogisk kunnskap og faglighet? Er det politisk viktig, eller pedagogisk riktig?
Det er på det rene at det ikke finnes gode nok faglige argumenter for å språkkartlegge ALLE barn. Heller ikke all den testing og de programmer som innføres, er godt nok forsket på som rettferdiggjør de politiske ambisjonene. Ved å kartlegge, teste alle barn og innføre programmer i barnehagen, brytes både ”Lov om Barnehager” med tilhørende forskrifter og ”Personvernloven”. Å oppdage avvikene og sette inn målrettede tiltak for at alle barna skal passe inn i standarden blir viktigere enn det som er barnehagens egentlige formål; å fremme demokrati og felleskap, møte barnet med respekt og anerkjenne barndommens egenverdi. Retorikken som benyttes for å argumentere for de mange programmer som benyttes er det vanskelig å argumentere mot: ”Vi ser at det fungerer. Mange barn har nytte av dette. Vi ser at det hjelper”. Forskning og dokumentasjon for disse argumentene finnes det lite av. Habiliteten til dem som vurderer programmene og kartleggingen kan det ofte stilles spørsmålstegn ved (de som har utarbeider verktøyene, forsker også på resultatene og virkningene). Videre brukes argumenter for å forsvare innføringene med mer hjelp til de barna som trenger det: ”Tidlig innsats. Mer sosial utjevning. Mer integrering”. Hvor er denne dokumentasjonen? Hvor er dokumentasjonen på at disse systematiske kartleggingene av ALLE barn faktisk fungerer?
Hva er det normale barnet? Hvem har fasiten på innholdet i disse kartleggingsverktøyene?
Det er provoserende hvordan ”Barnehageloven med tilhørende forskrifter”, førskolelærerens og dens pedagogiske medarbeideres kunnskap blir overkjørt og umyndiggjort. Profesjonelt og faglig skjønn blir undervurdert. Kartlegginger er for kategoriske og gir ikke rom for subjektivitet. Hva er det vi egentlig vil oppnå? Er det kvalitet at alle barn i en barnehage kan stå på ett bein i 10 sekunder? Eller at barnet klarer å si "saks" riktig når det er 4 år? Er barnet unormalt og trenger barnet ekstra hjelp hvis han/ hun ikke kan dette? Noen barn har disse ferdighetene når det er 2 år, et annet barn når det er 3 år, men begge barn er like normale.
Kartleggingene legger opptil at pedagogen skal skravere inn felter i aldersadekvat utvikling. Når det er noen ferdigheter barnet ikke mestrer, så blir disse feltene stående åpne. Disse åpne feltene snur fokuset unødvendig mot mangler hos barnet. Det vil dermed forstås som at barnet ikke er normalt. Det at barnet mestrer andre ting innenfor samme fagområde kommer ikke nevneverdig frem. Kan en 3- åring noe som en 5- åring skal klare, kommer heller ikke dette frem i skraveringen. Det barnet kan, som ikke kartleggingen har fokus på eller fanger opp, er derfor underordnet og uvesentlig. Det sterke visuelle fokuset i skjemaene, gjør at de negative hullene blir dominerende og kan gjøre foreldre unødvendig bekymret.
Vi som jobber med barn må stå sterkere på for å trekke frem det positive og særegne med hvert enkelt barn. Det som er kvalitet er at barn får omsorg og viser utvikling over tid. Barn skal være glade og trygge, og få varierte opplevelser sammen med andre barn og voksne. Det viktigste er ikke å kunne en ferdighet på et gitt tidspunkt, men at utviklingen går fremover.
Fra politisk hold blir barn sett på som en fremtidig investering, fremfor et menneske med behov for nye erfaringer, opplevelser, omsorg og kjærlighet. Barnehagen skal være en arena for trygghet, lek og læring. I nevnte rekkefølge. Barnas skolehverdag kommer fort nok. La opplevelser og erfaringer barna gjør i barnehagen få mest oppmerksomhet og de barn som trenger hjelp og støtte vil bli oppdaget, fordi barnehagelæreren har den kunnskapen og kompetansen som trengs. Barnehagen og barnehagelæreren blir hver dag utfordret på vår autonomi, men ved barnehagelærene står sammen, så blir det langt vanskeligere for politikere og eiere å pålegge barnehagen eller den enkelte kommune alle disse kartleggingene og masseproduserte programmene. Politiske kjepphester og eiers muligheter til å automatisere sin drift, skal ikke gå foran barns psykiske helse. Barna skal oppleve en lykkelig barndom, ved å utforske sine egne muligheter, ikke ved å bli standardisert.
Ref; Mestrer, Mestrer ikke. Av Solveig Østrem og Marit Pettersvold.