Det blir færre bier her i verden og det vil kunne gå ut over verdens matproduksjon. En vesentlig del av næringsgrunnlaget vårt, globalt sett, krever besøk av bier for å produsere frukt eller frø, de delene av planten vi spiser. I Norge er det meste av frukt og bær vi koser oss med i sommer et resultat av at en honningbie, en humle eller et annet insekt har fraktet pollen fra en blomst til en annen.
«Biedød» har vært framme i norske media i det siste. Vel er agurksesongen på vei, men jeg velger like vel å tolke dette som at temaet er noe folk og pressen er opptatt av. Jeg tenkte derfor komme med noen presiseringer og en liten oppdatering på hva vi faktisk vet og hva vi kan og bør gjøre.
Først, bier. Bier er mye rart, nærmere 20.000 arter er beskrevet globalt. Altså, bier er mye mer enn honningbiene de fleste stort sett tenker på. De ville biene, som det er noe over 300 arter av i Norge, inkluderer humlene som hos oss er blant de aller viktigste bestøverne. Det er svært viktig å forstå forskjellen på tam-bier (honningbier) og ville bier. Honningbier er husdyr vi har relativt god kontroll på. Ja, de blir syke og dør, men birøkteren har muligheten til å medisinere og/eller endre driftsform for å minimere skaden. At bier dør er ikke noe nytt, i perioden 1966-1979 anslår man at 10 % av Californias honningbier døde på grunn av sprøytemidler brukt av bøndene selv. De ville biene derimot, vet vi lite om. Vi vet at de er mange og at de har svært ulike krav til leveområder, at de trenger steder å bygge bol og at de trenger næring gjennom hele sesongen, ikke kun i perioden når frukt og bær blomstrer på åkrene. Når de ville biene blir færre er det derfor mye vanskeligere å finne ut hvorfor og derfor også mye vanskeligere å finne ut hva man kan gjøre med det.
Så, biedød. Bier dør hele tiden, de færreste lever mer en noe få uker. Opprinnelig var begrepet brukt for å beskrive «Colony Colloapse Disorder» (CCD), et syndrom som angrep Amerikanske bikuber fra midten av 2000 tallet. Det unike med dette syndromet er at biene ikke bare legger seg ned og dør, de forsvinner og etterlater kuben full av larver og egg. Dette er selvsagt høyst dramatisk for bonden, og ikke minst biene, men fult mulig å studere med tanke på å finne årsaken til problemet og derigjennom en løsning. Dette har også blitt gjort, dog uten at man har kommet frem til et entydig svar. Mange teorier har vært foreslått og nå i vinter ble det publisert flere studier om plantevernmidler av typen neonikotinoider og hvordan disse kan påvirke bienes atferd. Det er nok for tidlig å konkludere, men vi kommer stadig nærmere løsningen. Men, også ville bier blir det færre av og disse er det langt vanskeligere å studere. Vi vet lite om utbredelsen og økologien til de fleste bie-arter. Likevel vet vi en del om hvilke prosesser som opererer, dog ikke eksakt i hvilken grad hvilke bie-arter påvirkes av hvilke faktorer. Plantevernmidler, neonikotinoider inkludert, er produsert for å drepe insekter. Sykdommer og invaderende arter, det være seg konkurrerende insekter i jakten på nektar eller fremmede planter som utkonkurrerer viktige matplanter, kan redusere og i verste fall ødelegge livsgrunnlaget for biene. Insekter er vekselvarme og er derfor kun aktive innenfor et definert temperaturspenn. Globale oppvarming kan derfor påvirke biene. Også i våre områder, hvor økt temperatur mest sannsynlig vil øke insektaktiviteten, vil klimaendringer påvirke biene. Men, de fleste forskere er enige om at hovedårsaken til nedgangen i antall bier er måten vi skjøtter våre omgivelser. Utbygging av natur i form av urbanisering, gjengroing av blomsterenger og skog og et mer intensivt jordbruk med større arealer dyrket mark og mindre kantvegetasjon og åkerholmer reduserer ressursgrunnlag til biene. Med færre steder å bygge bol og færre blomster å hente nektar i blir det vanskeligere og vanskeligere for nye generasjoner bier å vokse opp. Når så de ville blomstene får færre bie besøk og dermed produserer færre frø blir det enda færre blomster neste år og dermed enda mindre ressurser for de biene som er igjen. En slik negativ spiral er vanskelig å komme ut av, men ikke umulig. Alle faktorene jeg skisserer over opererer samtidig og det er ofte vanskelig å isolere effekten av kun en faktor.
Biene har det ikke bra og vi må ta alvorlig de konsekvensene dette har for ville planter og ikke minst maten vi spiser. Det forskes mye på CCD og andre sykdommer som rammer honningbier. Når det gjelder forskning på nedgangen i antall ville bier har EU finansiert flere store prosjekter. Disse har, etter hva jeg vet, foregått uten Norsk deltakelse. Undertegnede var ansatt på et av disse (ALARM), men da via et Gresk universitet. Vi vet svært lite om hvilke bier som bestøver Norske landbruksvekster, men vi ser at mangelen på bier, både honningbier og ville bier, kan gi reduserte avlinger i Norsk frukt- og bærproduksjon. Her trengs det forskning og utfordringen sendes herved til våre landbruks- og forskningsmyndigheter. Å forstå de økologiske prosessene, finne mekanismer, samt foreslå, og teste ut, bruksendringer og andre tiltak er min og resten av forskningsmiljøets jobb. Skal man få gjort noe med dette på stor skala må man tenke arealbruk og driftsformer, bruken av beitedyr på innmark og utmark, i det hele tatt ha fokus på bier, i tillegg til alt annet, når man gjør inngrep i naturen. På en mindre skala er det derimot en del ting menigmann også kan bidra med. Har man en hageflekk kan man sørge for at det alltid finnes planter som er i blomst slik at biene har tilgang på mat gjennom hele sommersesongen. Sette igjen ei tørr rot, en liten steinrøys eller andre naturlig konstruksjoner biene kan bruke til å bygge bol i. Man kan alternativt sette opp «humlekasser», eller såkalte «insekthotell», hvor humler og andre bier kan slå seg ned.
De siste månedene har det vært et økt fokus på biene som forsvinner. Dokumentarfilmen «More than Honney», radioinnslag og mange avisinnlegg har sørget for dette. Mitt inntrykk er at folk flest begynner å innse at dette er et alvorlig problem som fort kan komme til å berøre oss alle. Mitt håp er derfor at dette ikke bare har vært en tidlig agurksesong, men et resultat av at fler enn oss som jobber med dette daglig begynner å se at vi må gjøre noe. Min oppfordring til leseren er derfor: Kom deg på hagesenteret og fyll hagen med blomster, meld deg inn i Facebook-gruppen «La humla suse» og vær glad hver gang en humle kommer innom på besøk. I mellomtiden vil undertegnede sørge for å fylle opp Forskningsrådets postkasse med relevante søknader om forskningsmidler.