Italia etter Berlusconi

Dessverre er det ikke slik at alle problemer forsvinner så snart Berlusconi går av scenen.

Hvis alle Italias problemer kunne oppsummeres i selve personen Silvio Berlusconi, ville vi ha grunn til å juble. Den omstridte statsministeren har nå sagt at han vil trekke seg rett etter at Parlamentet har godkjent statsbudsjettet med en tilleggspost som inkluderer flere tiltak for å redusere statsgjelden. Dessverre er det ikke slik at alle problemer forsvinner mirakuløst så snart Berlusconi går av scenen. Italia står foran minst fire store utfordringer.

Den første gjelder sjansen til å kunne forme en ny regjering innen kort tid, fordi ingenting på dette tidspunktet ville være verre enn et maktvakuum. Hvis Berlusconi gjør som han har lovet å gjøre, vil Republikkens president Giorgio Napolitano innkalle alle politiske ledere for å vurdere om det er en mulighet for en ny regjering. Alle opsjoner vil være på bordet, men ikke alle er like realistiske.

Opposisjonen vil stoppe alle forslag som går på å erstatte Berlusconi med en av hans lojale støttespillere. Samtidig kan det være vanskelig for sentrum-venstre å samle støtte til en regjering som går imot folkets preferanser fra siste valg. Den beste opsjonen vil sannsynligvis være en nasjonal samlingsregjering ledet av en statsminister super partes, altså en som ikke er knyttet til politiske partier og/eller koalisjoner. Navnet til tidligere EU-kommissær Mario Monti høres fra ulike kanter.

Italia er kjent med teknokratiske regjeringer. I 1992-1993, midt i de verste korrupsjonsskandalene som raserte store partier som det kristeligdemokratiske og det sosialistiske, og etter at landet hadde blitt kastet ut av det europeiske monetære systemet på grunn av statsgjelden som var akkurat på samme nivået som i dag, brakte Carlo Azeglio Ciampi og Giuliano Amato Italia ut av krisen. Takket være smertefulle, men nødvendige tiltak. Hvis han får mandatet og minst ett års tid, vil Monti forsøke en ny hestekur.

Så kommer vi til utfordring nummer to. I begynnelsen av 1990-tallet var den italienske økonomien solid, og landet hadde lenge opplevd vekst. Problemet var finansielt, ikke økonomisk, og reformene innført av Ciampi og Amato var noe landet kunne tåle. I dag kan man ikke si det samme. Italia er ikke Hellas, og det finnes en privat rikdom som når som helst kan betjene statsgjelden, men produktiviteten har vært lav en stund nå.

Vil landet tåle ytterligere skattepress og en utvidet fleksibilitet i arbeidsmarkedet som allerede har forårsaket et alvorlig skille mellom (unge) arbeidstakere med begrenset rettigheter og (eldre) arbeidstakere med fulle rettigheter?

Nesten alle er enige om at Italia trenger reformer for å kunne redusere sine utgifter og dermed sin gjeld. Men hvilke reformer?

Fra det ytterste venstre hører man forslag om å gjeninnføre eiendomsskatten som Berlusconi avskaffet, eller man vil innføre skatt på kapital og finansielle transaksjoner. Kritikerne mener, som forventet, at dette vil kvele viljen til nye investeringer med enda alvorligere konsekvenser for landets produktivitet.

Fra det ytterste høyre hører man forslag om å tvinge frem oppsigelser i det offentlige for å kunne spare, altså en revisjon av artikkel 18 i Arbeidernes Statutter som beskytter mot oppsigelse. Kritikerne vil selvsagt svare at dette ville forverre arbeidsledigheten fordi arbeidsmarkedet ikke er fleksibelt nok til å kunne absorbere og redistribuere arbeidskraften. Forutsatt at Monti får støtte i Parlamentet til å forme en regjering super partes, vil han likevel dagen etter være avhengig av den samme støtten for å tvinge frem reformer. Hvilke, i så fall?

Den tredje utfordringen er det høye konfliktnivået som har preget italiensk politikk siden Berlusconi har kommet på banen. Før 1994, altså i den såkalte første republikken, var det vanlig å søke konsensus for ethvert politisk valg.

Kommunistene var holdt utenfor regjeringsmakten, men i krisesituasjoner nølte de ikke med å tilby sin støtte i Parlamentet. Etter 1994 har det italienske politiske systemet opplevd alternering mellom to koalisjoner – noe som i seg selv er positivt – men også skarpere konfrontasjon mellom ulike koalisjoner, uten mye rom for kompromisser.

Sagt med andre ord: Jeg mener at det er veldig liten stemning i dag blant politiske partier som står på motsatte barrikader, for å stable på beina et samarbeid i stand til å reversere den negative trenden for statsgjelden. Hvis noen av partiene krever eiendomsskatt mens andre vil ha en revisjon av artikkel 18 mot oppsigelsen, hva kan egentlig en regjering, som ikke en gang har politisk legitimering, gjøre?

Dette fører oss til den fjerde utfordringen, nemlig kravet fra politiske aktører som sitter på de ytterste fløyene om å skrive ut nyvalg så snart som mulig. Hvis en hestekur er nødvendig – mener de – må velgerne få lov til å avgjøre hvilken kur det skal bli; en venstreinspirert eller en høyreinspirert resept. Resonnementet er uten tvil forankret i demokratiske prinsipper, men realiteten byr på vanskeligheter.

Venstresiden er delt, som vanlig. Høyresiden har mistet støtte fra både kristelig-demokratene og de konservative, og arven etter Berlusconi kan være tung å bære for etterfølgere uten den samme karisma og sterke vilje som il Cavaliere.

De mest radikale kreftene på venstre og på høyre side har som sagt sterke interesser, og de vet at uten dem blir ingen flertallskoalisjon mulig. Når det gjelder kristelig-demokratene og de konservative, står de nå i midten i en kunstig posisjon som gjør dem mektige til tross for deres beskjedne størrelse. Det er vanskelig å forutse noe som helst dersom presidenten ikkelykkes med å forene et flertallbak en ny regjering og er nødt til å skrive ut nye valg.

Det man vet er at i mellomtiden ville Berlusconi fortsatt sitte med makten for å drive med den ordinære administrasjonen av staten. Vil finansmarkeder og EU i så fall vise tålmodighet?