Sommeren 2012 opplevde tusenvis av britiske bankkunder marerittet. De hadde ikke lenger tilgang på pengene som angivelig var trygt plassert i banken. Det fikk dramatiske konsekvenser. Studenten Kora-Lee Holmes fikk ikke lov til å sjekke ut av hotellet sitt i Italia og mistet flyet hjem. Familien til sju år gamle Olivia Downie fryktet for den lille jentas liv. Når betalingene ikke lenger kom fram, var de redde for at sykehuset i Mexico kom til å skru av pustemaskinene som holdt henne i live. I Kent måtte en mann tilbringe hele helgen i arresten fordi boten hans ikke gikk gjennom banksystemet.
Royal Bank of Scotland (RBS) og underbrukene NatWest og Ulster Bank hadde rett og slett kollapset. Årsaken var en liten glipp i en oppdatering av kritisk programvare. To år senere måtte RBS betale over en halv milliard kroner i bøter. Men hvordan kunne en trygg bank, endatil med statlig majoritetseier, havne i en slik ulykke?
Like før den katastrofale kollapsen hadde RBS outsourcet flere IT-oppgaver. Det var penger å spare. Lokalt ansatte som hadde tiår med erfaringer ble erstattet av billigere arbeidskraft i India. Selv om selskapet selv benektet at de to hendelsene hadde noe med hverandre å gjøre, har flere av dem som analyserte situasjonen kommet fram til at feilen ikke ville oppstått dersom RBS hadde latt være å outsource – og at den i alle fall ville ha blitt rettet opp langt raskere. Det skulle gå mange dager før kundene fikk tilgang på pengene sine igjen. De mest uheldige, de med konto i nordirske Ulster Bank, var uten tilgang på penger fra 26. juni til 16. juli.
Dersom ledelsen i banken hadde innrømmet at skandalen hadde noe med outsourcing å gjøre, ville de risikert at denne forretningsmodellen ikke så enkelt ville la seg bruke i framtida. Det ville jo vært dumt, i og med at eksport av arbeidsplasser ser ut til å være den nye vidundermedisinen for enhver direktør som ønsker seg budsjetter i pluss og excel-ark uten røde tall.
Norge er intet unntak. Vi snakker ofte om – og iverksetter tiltak mot – sosial dumping på norsk jord. Det gjør vi blant annet ved å kreve like vilkår for innfødte og innvandrede arbeidere. Men hva hvis arbeiderne ikke innvandrer i det hele tatt? Hvis man flytter arbeidsplassen ut i stedet for å flytte arbeideren inn? Da blir plutselig sosial dumping helt greit – og ikke bare greit. Det blir moderne, innovativt og konkurransedyktig.
I forrige uke godkjente helseminister Bent Høie en ny såkalt tjenesteavtale for Helse Sør-Øst. Gigantforetaket som har ansvaret for helsa – og de sensitive personopplysningene – til 2,8 millioner nordmenn. Kontrakten er på mellom seks og ni milliarder. De ansatte som pleide å gjøre jobben i Helse Sør-Østs eget selskap Sykehuspartner, risikerer å miste jobben. I første omgang flyttes de, i alle fall de som er heldige nok til ikke å bli nedbemannet med én gang, over i Hewlett Packard Enterprise, som er deres nye outsourcede arbeidsgiver. Men siden Helse Sør-Øst ikke har stilt krav om at arbeidsplassene må forbli i Norge mer enn ett år, ser det mørkt ut for de ansatte. Petter Gottschalk, som har forsket på tjenesteutsetting, forklarer det slik overfor Klassekampen: «Først sparer dei på å setja ut til dømes IT-drift til bedrifter i same land som har IT som primæroppgåve. Så, etter to til fire år, når nokon andre har lært seg å gjera jobben, sender dei jobbane ut av landet. Den store innsparinga ligg alltid i å flytta arbeidsplassar til lågkostland».
For spesielt interesserte kan vi nevne at konkurransen om det lukrative oppdraget fra Helse Sør-Øst (det er ikke hver dag man får kloa i flere milliarder norske skattepenger) sto mellom to selskaper: Hewlett Packard og CSC. Hvor knivskarp og rå denne konkurransen egentlig har vært, er det all mulig grunn til å lure på, all den tid de to selskapene fusjonerte og ble til ett før sommeren. Altså lenge før de, eller det, eller hva man skal kalle det/dem, vant anbudet til Helse Sør-Øst.
De, eller det, rettere sagt CSC, ble trukket for retten i 2014 etter en helseskandale i New York. Justisdepartementet i USA saksøkte selskapet fordi man mente det hjalp New York City med å manipulere data slik at byen fikk ut store beløp fra det offentlige Medicare som New York ikke hadde krav på.
Når norske bedrifter og offentlige foretak og selskaper velger å shippe en så viktig funksjon som IT ut av landet, gjerne til den andre siden av kloden, mister de kontrollen. Det kan gå ut over både selskapenes og kundenes sikkerhet. Nasjonal sikkerhetsmyndighet er bekymret. Argumentet for outsourcing er en hypotese om at det, slik Bent Høie så vagt formulerer det, «vil kunne gi store økonomiske besparelser». Vil kunne, altså.
Spørsmålet både Høie, Helse Sør-Øst og alle andre som dumper norske IT-arbeidsplasser i utlandet bør stille seg, er om en mulig, kortsiktig økonomisk gevinst er viktig nok til å sette norske kompetansemiljøer og arbeidsplasser i spill, samtidig som man svekker sikkerheten og mister kontrollen.