Diskusjoner om hva "jødiskhet" innebærer, uttrykker en fragmentering i det israelske samfunnet som et mangfold av politiske, religiøse og sekulære grupperinger, agendaer og diskurser. Dette har klare konsekvenser også for Israels forhold til palestinerne, sitt eget nærområde og til verdenssamfunnet for øvrig.
I boka "Iranophobia" hevder israeleren Haggai Ram, som historiker og ekspert på relasjonene mellom islam og det jødiske samfunn, at Israels forhold til Iran i stor grad preges av en politisk diskurs og kulturell rangering i det israelskjødiske samfunnet mellom hva som oppfattes som moderne (rasjonelle, europeiske) og tradisjonalistiske (orientalske) jøder(Ram, H. "Iranophobia. The logic of an Israeli Obsession" Stanford University Press 2009). Behovet for Iran som den store fienden blir ikke mindre viktig for å konsolidere forestillingen om en enhetlig kulturell, nasjonal og jødisk identitet (en identitet som i praksis er fraværende). Skal vi tro Ram så har den jødiske splittelsen i det israelske samfunnet ført til en sterkere orientalisering av den politiske diskursen mellom Israel og Iran hvor sistnevnte - fra israelskjødisk hold – er demonisert som et ”islamsk barbari” og "orientalsk despoti".
Med etableringen av den jødiske nasjonen i 1948, brakte de europeiske jødiske immigrantene med seg kulturelle forskjeller og holdninger som skulle få betydning for den videre utviklingen av det israelskjødiske samfunnet. For israelske jøder med europeisk bakgrunn og opprinnelse, er det to hovedgrupper: østeuropeisk og vesteuropeisk. Førstnevnte - østjødene - opprettholdt i større grad tradisjoner og skikker og skilte seg sterkere ut som en etnisk gruppe. Vestjødene assimilerte seg derimot i langt større grad og framsto slik som mer vestliggjorte, moderne og mindre tradisjonsorienterte, etnisk og kulturelt distinkte. Ifølge Ram er det europeiske skillet mellom vest og østjøder blitt videreført i det israelske samfunnet og har sin parallell i distinksjonen mellom orientalske og moderne jøder. Internt i Israel er det derfor en uformell rangering av israelske jøder avhengig av om de har europeisk eller "orientalsk" opprinnelse (det vil si at sistnevnte, såkalte mizrahim-jøder kommer fra Israels nærområder og naboland i Midtøsten).
Ram viser til at de vestligorienterte ”europeiske" israelske jødene ser på det "orientalske" innslaget i den israelskjødiske kulturen som en hemsko for utviklingen av et moderne Israel i samsvar med den vestlige sivilisasjonens fordringer. Det "orientalske" innslaget i den israelskjødiske kulturen blir betraktet som tradisjonalistisk i motsetning til de vesteuropeiske jødenes modernitet. Dette gjenspeiles i den interne israelskjødiske rangeringen eller kulturelle hierarkiet hvor de ”moderne” europeiske jødene har hatt en tendens til å behandle "orientalske"mizrahim-jøder på en noe nedlatende måte som umoderne og tradisjonsbundne i negativ forstand.
Orientaliseringen av det jødiske, kan forstås - mer eller mindre - som en videreføring av klassisk orientalisme fra siste halvdel av 1800-tallet som begrunnet og støttet seg på raseteorier om grunnleggende kvalitative forskjeller mellom mennesker. Orientalismen betegner en særskilt tendens som utviklet seg innenfor datidens samfunns og språkvitenskaper i Europa på 1800-tallet til å tilnærme seg "orientalske" språk og kulturer som primitive og underordnede (Said, E. W. ”Orientalism” Vintage Books 1978).
Orientalismen kom til uttrykk i en kulturell usikkerhet i den jødiske kulturen (både hos israelske jøder og diasporajøder) om hva ”jødiskhet” egentlig skulle omfatte. Den kulturelle usikkerheten eller ambivalensen, var et resultat av århundrer med antisemittisme og pogromer som gjorde at jøder – forståelig nok - utviklet en sterk oppmerksomhet på det kulturelle selvet, mentalitet og annerledeshet. Oppmerksomheten omkring det jødiske selvet og utviklingen av sionismen på 1800-tallet kan ses som et kulturelt og eksistensielt forsvar som europeiske jøder rettmessig følte var nødvendig i møte med omverdens fiendeskap og forfølgelser. Utvikling av orientalismen i den vitenskapelige diskursen innenfor human- og språkvitenskapene på 1800-tallet, gikk da også utover jødene da den kulturelle rangeringen og framveksten av "vitenskapelige" raseteorier gjorde at begrepet "jødiskhet" fikk en rasebetoning i negativ forstand. Den kulturelle antisemittismen som hadde herjet Europa siden middelalderen, ble erstattet av en biologisk begrunnet antisemittisme hvor antatte raseforskjeller ble avgjørende i skillet mellom det orientalske/semittiske og det europeiske. De europeiske jødenes utsatte posisjon ble ytterligere bekreftet i tiltagende jødeforfølgelser og pogromer (for eksempel i det tsaristiske Russland på begynnelsen av 1880-årene hvor jødene ble anklaget for å være landsforræderiske og gå fremmede makters ærend).
Orientalismen og orientalske studier tjente som en bekreftelse på Vestens og Europas selvtilskrevne plassering som det ypperste menneskeheten hadde fremskaffet hvor ikke-europeiske og ikke-vestlige kulturer og samfunn ble betraktet og forstått som kulturelt tilbakestående (ibid). Orientalismens klassifisering av kulturer hadde slik klare politiske implikasjoner og konsekvenser som passet særdeles godt for europeisk kolonialisme og imperialisme.I denne forbindelse er det ikke fritt for å få visse assosiasjoner til samtidens okkupant og kolonimakt Israel sitt forhold til palestinerne som ”de orientalske andre”. Også for Israel har det vært maktpåliggende å skape en nasjonal jødisk historie som utvisker minnet om de fordrevne palestinerne som de opprinnelige beboerne av Palestina (eller Israel etter 1948) og som usynliggjør de israelske palestinernes eksistens. Ifølge den palestinske verdensborger, forsker og litteraturprofessor Edward W. Said ble Israel
"hovedsakelig en stat for jøder. De som ikke var jøder, enten de var i eller utenfor landet, ble juridisk gjort til utlendinger, selv om Israel tidligere var deres hjemland. For første gang siden ødeleggelsen av det andre templet kunne den jødiske identiteten befestes på de gamle stedene. Disse stedene var, som på bibelsk tid, befolket av flere forskjellige nasjoner og raser. Nå var disse menneskene blitt fremmede eller tvunget ut i eksil. Eller begge deler." (s.50, Said, E.W. "Freud og det fremmede" J.W. Cappelens forlag a.s. 2004)
Said tilskriver den jødiske nasjonalismen (sionismen) til grusomhetene som jødene ble utsatt for særlig på 1900-tallet, grusomheter som kulminerte med tilintetgjørelsen – Holocaust - og som tvang dem "til å omfavne nasjonalstaten (som er "den paradoksale fullbyrdelsen av den jødiske tragedien") selv om jødene tidligere hadde forfektet ideen om "det internasjonale fellesskapet av likesinnede, fordi jødene ikke var belemret med ortodoksi og nasjonalisme, jødisk og ikke-jødisk." (s.61, Said, E.W. ibid).
Jødenes grufulle historiske erfaringer i Europa utgjør et betydelig historisk bakteppe for samtidens utfordringer i Midtøsten, det være seg i konflikten som Israel har hatt gående med palestinerne siden 1948 eller det mildt sagt anstrengte forholdet til Iran. Jødene som selv hadde fått merke raseinndelingens perverterte logikk og rasismen praktisert i all dens grusomhet, forholdt seg plutselig til dannelsen av en jødisk nasjon hvor det å skille mellom det europeiske og ikke-europeiske (”orientalske”) fikk en avgjørende betydning. Dannelsen av den israelske staten og utviklingen etterpå uttrykker ikke bare det problematiske og ambivalente forholdet jødene har til seg selv og egen identitet, men vises også i de sammensatte og utfordrende relasjonene som Israel og israelske jøder har til palestinerne, sine arabiske nabofolk og etter hvert også til det persiske Iran etter den islamske revolusjonen i 1979.
Kampen i det israelske samfunnet om definisjonsmakt om hvem som på best mulig måte uttrykker det israelskjødiske, er ikke minst knyttet til spørsmål om lojalitet til nasjonen på tvers av kulturelle forskjeller uavhengig av om israelske jøder har europeisk bakgrunn eller opprinnelig kommer fra Israels nærområder i Midtøsten (mizrahim-jøder). Den israelske høyresiden prøver i denne forbindelse å diskreditere og stigmatisere israelske jøder som våger å kritisere Israels rolle som militær okkupasjonsmakt og bosettingspolitikken med stadig nye annekteringer av palestinsk land og eiendommer. Jøder som kritiserer egne myndigheter, blir framstilt som unasjonale og landsforrædere og dermed mindre jødiske fordi ”jødiskhet” etter høyresidens oppfatning handler om å utvise en ubetinget lojalitet til den israelske staten til tross for dens militære maktbruk og angrep på den palestinske sivilbefolkningen, brudd på internasjonale avtaler og folkerett.
Blind lojalitet blir i denne sammenhengen det viktigste kriterium for den israelskjødiske nasjonale identiteten. Likhetstegn mellom uforbeholden lojalitet og nasjonal identitet, forsøker å skape en ubrytelig enhet mellom nasjonen, staten og individet og mellom en forestilling om den kollektive nasjonale kulturen i idealisert forstand og enkeltindividets selvutslettende oppslutning om den samme nasjonen. Kritikk av nasjonen eller staten blir derfor å betrakte som forræderi siden ”den riktige” forståelsen av det israelskjødiske er å utvise en uforbeholden støtte til den israelske staten. Kravet til å utvise absolutt lojalitet blir nok desto viktigere når ”det endelige oppgjøret” med Iran settes i gang.
