Kristensionister og såkalte "Israelvenner" er svært så raske til å trekke frem antisemittismekortet hvis det rettes den minste kritikk mot Israels rolle som militær og okkupasjonsmakt. Dette skjer uansett hvor legitim kritikken måtte være. Det finnes dessverre nok av antisemittisme og jødehat, men antisemittismebeskyldninger brukes ofte og urettmessig som forsøk på å stilne internasjonal kritikk av israelsk militærmakt og overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen. Det er viktig å påpeke at den israelske behandlingen av palestinere skjer i en kontekst hvor diskriminering og rasisme er å finne på begge sider av konflikten. I "den evige" debatten om Midtøsten og den israelskpalestinske konflikten, må det derfor i større grad også fokuseres på den israelskjødiske rasismen som rammer palestinere, arabere og ikke-jøder. Dette er etter mitt syn et lite påaktet tema. Generelt handler rasisme alltid om maktforhold, om makten og kapasiteten til å påføre andre lidelser, utnytte andres underlegenhetsposisjon og hevde forrang og overordnet status. Når det gjelder den israelskjødiske rasismen kommer vi ikke utenom Meir Kahane (s.69-74, Kahane, M. i Princeton Readings in Religion and Violence, Mark Juergensmeyer og Margo Kitts (red.) Princeton University Press 2011). Kahane var grunnleggeren av det høyreekstreme Kach-partiet som ble stiftet i 1974 og var en foregangsfigur for å hevde Israelsk overherredømme på bekostning av palestinerne. Selv om Kahanes tankegods og herrefolkmentalitet virket for ekstremt for det israelske majoritetssamfunnet, ble det blant annet tatt godt imot hos flere radikale og nasjonalistiske jødiske bosettere på den palestinske Vestbredden. Kahanes ideologi om israelskjødisk overherredømme var for øvrig inspirasjon for "the Jewish justifications for violence expounded by Yigal Amir, who assassinated the Israeli prime minister Yitzhak Rabin, and Dr.Baruch Goldstein who attacked and killed dozens of Muslims as they were worshipping at a mosque at the Shrine of the Patriarchs in the city of Hebron." (s.69, Mark Juergensmeyer og Margo Kitts (red.) ibid). Blant israelske jøder sirkulerer det rasistisk litteratur og tankegods som ikke ulikt Kahanes hatideologiske univers, oppildner til vold og overgrep mot palestinere og arabere. Max Blumenthal, amerikansk forfatter og journalist, satte for noen år tilbake fokus på eksistensen av den rasistiske boken "torat Ha'Melech" eller "Kongens Torah" (Blumenthal, M. "How to Kill Goyim and Influence People: Israeli Rabbis Defend Book's Shocking Religious Defense of Killing Non-Jews (with Video)" AlterNet, 29.august 2010). Da "Kongens Torah" ble utgitt, utløste det strid i Israel fordi boken, ifølge Blumenthal, er en slags guidebok for alle som tenker på spørsmålet om når det "er tillatt" å ta livet av ikke-jøder. Ifølge bokens forfatter, rabbineren Yitzak Shapira, er "ikke-jøder ufølsomme av natur" (ibid). Shapira hevder visstnok at det er ingenting galt hvis en jøde dreper en hedning som har brutt en av de syv bud (handler om forbud mot tyveri, drap, voldtekt, dyremishandling eller avgudsdyrking) som også gjelder for ikke-jøder. Shapira siterer også en jødisk lov som han tolker svært så selektivt for å rettferdiggjøre å kunne drepe et ikke-jødisk barn dersom det er klart at det vil vokse opp og skade jøder. Forstått som en slags støtte til den omstridte forfatteren og bokens rasistiske innhold, samlet noen av de fremste ytterliggående rabbinere seg til et møte den 18.august 2010 i Jerusalem med 250 deltagere. Rabbinerne erklærte i Toraens (Tora er den hebraiske betegnelsen på en jødisk skriftsamling som omfatter de fem Mosebøkene) navn at de ikke ville underkaste seg noe forsøk fra myndighetene som ville legge begrensinger på deres aktiviteter (ibid). Blumenthal skriver at den israelske statsminister Benjamin Netanyahu ikke kritiserte innholdet i boken, forfatteren, hans støttespillere og tilhengere. Blumenthal mener at Netanyahu på denne måten underkastet seg det religiøse nasjonalistiske samfunnet i Israel for å tekkes representantene fra det nasjonalistiske religiøse høyre i egen regjeringskoalisjon. I 2010 signerte en rekke ledende rabbinere på en religiøs kjennelse om å forby å leie boliger til "hedningene" (Levinson, C. "Top rabbis move to forbid renting homes to Arabs, say 'rascism originated in the Torah' " Haaretz 07.12.2010). Dette var spesielt rettet mot palestinere, arabere og muslimer. Rabbinerne hadde forsvart sin erklæring om leieforbud til ikke-jøder om at Israel tilhører jødene. En rekke av Israels ledende rabbinere signerte på erklæringen noen måneder etter at sjefsrabbineren fra Safed oppfordret jøder til å avstå fra å leie leiligheter til ikke-jøder. Underskriverne inkluderte de viktigste rabbinerne i Ramat Hasharon, Ashod, Kiryat gat, Rishon Letzion, Carmiel, Gadera, Afula, Nahariya, Herzliya og Pardes Hanna, blant en rekke byer (ibid). Rabbiner Shlomo Aviner fra den jødiske bosettingen Beit El på Vestbanken, sa at han støttet den diskriminerende erklæringen av to grunner (ibid). For det første bør en jøde på jakt etter leilighet uansett få preferanse foran en "hedning". For det andre bidrar det til "å holde den voksende arabiske befolkningen nede fra å slå seg ned og bli bofast". Det er åpenbart at hensikten var å endre den demografiske sammensettingen for å oppnå rene jødiske boligområder. Rabbiner Yosef Scheinen, leder fra Ashdod Yeshiva, uttalte at Israel er utpekt (av Gud) som landet for "Israels folk", det vil si jødene. I sin erklæring oppfordret rabbinerne til å støtte sjefsrabbiner Shmuel Eliyahu som skulle stilles for retten anklaget for oppvigleri mot "arabere"*, sistnevnte som Eliyahu hadde ment ikke burde få leie bolig på grunn av sitt etniske opphav (*arabere i anførselstegn fordi begrepet araber brukes på to måter , 1) som en nøytral kategorisering, men også 2) som et skjellsord når det blir satt inn i en diskriminerende eller rasistisk kontekst. Palestinere blir for eksempel omtalt som "arabere" for å diskvalifisere deres rettmessige opprinnelse og stedstilhørighet). I et brev fra nevnte rabbinere, ble jødiske eiere oppfordret til ikke å leie til "arabere" fordi det angivelig ville senke verdien på boligen og ville også redusere verdien til boligene i nabolaget. I brevet ble det påpekt at levesettet til "araberne" er "annerledes enn for jøder". Rabbinerne oppfordret også jødiske naboer til den som leier eller selger eiendommer til "arabere" om å advare den personen. Etter å ha levert advarselen, ble naboene videre oppfordret til å varsle allmennheten eller det øvrige samfunnet. Det ble fra rabbinerne fremholdt at jødiske naboer og bekjente av en jøde som selger eller leier til "arabere", må distansere seg fra jøden som har begått en slik handling. De må avstå fra å gjøre forretninger med ham, nekte ham rett til å lese fra Toraen og generelt ustøte ham hvis han ikke snur om og retter opp sin handling (ibid). Den israelske avisa Haaretz ( " Racism under cover of the Torah", Editorial 18.11.2010) tok opp på lederplass at rabbiner Dov Domb, rettens formann i den rabbinske domstol i Tel Aviv, skrev under på listen eller erklæringen fra rabbinere som ringte til innbyggerne i Tel Aviv-området for å advare å leie ut sine leiligheter til utenlandske arbeidere. Haaretz uttrykte bekymring over at rabbinere og mange andre som forkynner i synagoger og som publiserer rasistiske bøker og artikler i tidsskrifter, er offentlige tjenestemenn som nyter høy status og mottar god lønn og ytelser betalt av skattebetalerne. Haaretz understreker at religiøse dommere som rabbiner Domb, er forpliktet til strenge etiske retningslinjer, som dommere, og de har ikke lov til å uttale seg om politiske spørsmål (ibid) . De rasistiske rabbinerne bryter ikke bare sine retningslinjer, men utnytter sin status og bruk av offentlige organer og midler til disposisjon for å oppildne til konflikt og provosere splid i det israelske samfunnet. De misbruker sine titler og offentlige stillinger med farlig forkynnelse og formidling av hatpropaganda. Det er uansett interessant å legge merke til forsøk på intern justis blant israelske jøder for å fremme bestemte holdninger og praksiser overfor ikke-jøder og i særdeleshet "arabere". Oppfordringen om sanksjoner og utstøtelse mot israelske jøder som ikke føler oppfordringen om å føre en diskriminerende og rasistisk praksis når det gjelder utleie og salg av boliger, er en bevisst strategi for å tvinge fram en jødisk ren stat i samsvar med etno-nasjonalistiske fantasier om opprinnelsesmyter og kulturell renhet. Slike strategier har vi dessverre har sett altfor mange tragiske historiske eksempler på med folkemord som det mest ekstreme i ytterste instans. Det israelske samfunnet er høyst hetrogent og et konglomerat av ulike grupper, kulturelt og religiøst, med høyst forskjelligartede meninger. I denne forbindelse skal det understrekes at mange demokratisk innstilte og liberale israelske jøder reagerer med berettiget avsky og sinne mot den åpenlyse rasismen fra sine ekstreme og radikale trosfeller. Eksempelet med rabbinernes bolignekt, er likevel bare toppen av isfjellet når det gjelder holdninger som palestinere og arabere blir møtt med i det israelske samfunnet.
Den israelskjødiske rasismen i det sivile samfunnet påvirker utvilsomt den systematiske og strukturelle undertrykkelsen som Israels okkupasjonshær utøver overfor palestinerne. Unge israelske soldater har gjennom oppvekst og sosialisering, tilegnet seg negative holdninger og fordommer med det resultat at overgrep mot den demoniserte fienden har blitt desto lettere å utøve.
