Isolert fra fellesskapet

I stedet for å betale foreldre for ikke å benytte ­­barnehage som et offentlig integrerende velferdstilbud, må vi styrke barnehagen som arena for omsorg, sosial inkludering, lek, læring og danning.

Innlegget er skrevet sammen med Theo Koritzinsky, seniormedarbeider ved HiO.

Landsmøtesesongen er over. Partiene har beholdt sine holdninger til kontantstøtte. SV og AP vil avvikle den til fordel for styrket kvalitet og integrasjon i barnehager. Sp vil ikke avvikle den helt. Høyre og FrP vil stort sett ha den som i dag. KrFs landsmøte ville tredoble kontantstøtten til foreldre for barn over ett år. Dette vil bidra til at flere barn av innvandrerforeldre isoleres fra barnehagens integrerende fellesskap. Og de mister de språklige ferdighetene som barnehagen kan gi dem: tidlig, lekende og lærende. Til gjengjeld får de tettere heldøgns kontakt med foreldrene, særlig med mor. Men hvis mor nesten aldri snakker norsk med dem, blir dette mer segregering enn integrering. Skal samfunnet, gjennom politisk vedtak, fortsette med kontantstøtte, ja til og med mangedoble den, når den bidrar til segregering både for mødre og barn?

Barn og foreldre som er isolert fra tverrkulturelle og sosiale fellesskap i barnehager, skoler og arbeidsplasser, blir mindre integrert. Og kvinner som ikke gjennom utdanning og lønnsarbeid er økonomisk selvstendige, blir mindre likestilte. Slike sammenhenger gjelder alle, uansett etnisk eller sosioøkonomisk bakgrunn. Den nylig avleverte utredningen om velferd og integrasjon fra Brochmann-utvalget (NOU 2011:7) er opptatt av kontantstøttens segregerende virkninger. Selve ordet «kontantstøtte» opptrer 132 ganger i utredningen. Grunnen er selvsagt at ordningen er problematisk – hvis vi vil ha en mer integrerende velferdspolitikk. Utvalget går derfor inn for å fase ut kontantstøtten i løpet av tre år. EØS-avtalen binder Norge til å eksportere mange millioner kontantstøttekroner ut av landet hvert år. Dagsavisen (26. mai) refererer til Knut Røed, medlem i Brochmann-utvalget, som uttaler at om kursen ikke justeres, kan det frie europeiske arbeidsmarkedet bli ei bombe for den norske velferdsstaten. Også OECD kritiserer ordningen. Rapporten «OECD Reviews of Migrant Education» gir et entydig råd om at støtten bør avvikles fordi den fører til at mange minoritetsspråklige barn ikke blir sendt i barnehage.

Vi må heller bruke mer ressurser på ordninger med gratis kjernetid, styrket norskopplæring for innvandrere og individuelt tilpasset yrkesrettet kvalifisering av kvinner. Med innsparing av 1,4 milliarder som gikk til kontantstøtte i 2010, kunne vi satset desto mer på grunn- og etterutdanning av førskolelærere, ansette flere pedagoger i barnehagene, m.m. Norge er på jumboplass i Norden hva gjelder pedagogtetthet i barnehagen. Økningen i antall dispensasjoner fra lovens krav om godkjent førskolelærerutdanning for lederstillinger er urovekkende. Nær 4000 førskolelærere mangler. I stedet for å betale foreldre for ikke å benytte barnehage som et offentlig integrerende velferdstilbud, må vi styrke barnehagen som arena for omsorg, sosial inkludering, lek, læring og danning.

227.000 barn følges daglig til barnehager. Barnehage er blitt en selvfølgelig og integrert del av det norske samfunnets velferdstilbud. Foreldre ønsker barnehageplass som aldri før, viser Statistisk sentralbyrås barnetilsynsundersøkelse. 90 prosent av 1-5-åringene går nå i barnehage. Det har også vært en økning av barn i kontantstøttealder som benytter barnehage. Fra i fjor til i år er økningen på 4800 barn. Slik lest går det i riktig retning. Men mye taler for at det blant dagens 36.000 kontantstøttemottakere er særlig mange barn og mødre som lever isolert fra tverrkulturelle fellesskap som kunne bidratt til bedre integrering. De skal selvsagt ikke tvinges til å oppgi en slik familiestruktur. Men skal de betales for å opprettholde den?

Stortingsvalget i 2013 avgjør blant annet om flere milliarder velferdskroner skal øremerkes kontantstøttens isolerende virkninger eller styrke barnehagenes muligheter for inkludering. Før det har vi årets kommunevalg. Velgerne bør ha in mente at KrFs landsmøte oppfordret kommunene til å vurdere kommunal kontantstøtte, på toppen av den statlige. Velger flertallet i Stortinget, etter valget i 2013, å utvide og styrke kontantstøtten, bidrar de til at mange barn får senere og dårligere ferdigheter i norsk. Dermed blir de i mindre grad integrert i flerkulturelle fellesskap blant jevnaldrende og voksne. Samtidig vil en slik prioritering føre til mer isolasjon og mindre likestilling blant tusener av innvandrermødre. Det betyr også færre ressurser til økt kvalitet i barnehager. En blå-blå regjering av Høyre og FrP vil stort sett bare beholde kontantstøtten, ikke utvide og styrke den så sterkt som KrF vil. Men tror noen det er usannsynlig at KrF – hvis de får det som de vil med kontantstøtten – kan tenkes å love parlamentarisk støtte til en blå-blå regjering?