Debatt

Innvandringsmirakelet

Hege Ulstein oppfordrer oss til å se lyst på migrasjonsstrømmene mot Europa. «Opp med hodet, folkens. Dette fikser vi», skriver hun i en kommentar.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ulstein har åpenbart rett i at integrering forvanskes av en innvandringsskeptisk basisbefolkning. Flyktningene vil føle seg mindre velkomne og bli forstått som en ut-gruppe. Den onde og selvforsterkende spiralen mellom «vi» og «dem» er i gang.

Men mennesker er ikke uendelig formbare. De fleste av oss er individer med biologisk betinget fremmedfrykt, sympati med det som likner oss og en nesten patologisk evne til å danne allianser med, men dermed også mot noen. Selvforbedring kan sikkert i noen tilfeller hjelpe, men lar seg bedre gjennomføre på individnivå enn når man avhenger av den simultane moralske forbedringen av millioner av individer.

Etter den kalde krigen så vi en interessant koalisjon. De «humanitære intervensjonene» forente venstre- og høyresidene i vestlig, inkludert norsk politikk. Retorikken var utpreget idealistisk, noe som passet venstresiden godt. Men disse operasjonene bidro også til å gi oppgaver til NATO, høyresidens kjæledyr. Et bredt spekter av politiske interesser hadde derfor noe å vinne på de humanitære intervensjonene, de bygget bro mellom politiske leire, og mellom idealpolitikk og realpolitikk.

I dagens innvandringsdebatt ser vi noe av det samme. Hege Ulstein finner støtte og sjelsfrender for sin optimisme på NHOs årskonferanse. Flyktningene er potensiell arbeidskraft. Hurtig sysselsetting er målsettingen. Flere arbeidstakere gir høyere avkastning på kapitalen.

Jeg skal ikke påstå at noen av de innvandringsliberale aktørene, det være seg på venstre- eller høyresiden, er nyttige idioter for hverandre. Men alliansen mellom dem skaper et nesten uimotståelig moment, slik det også gjorde i utenrikspolitikken etter den kalde krigen. Den gang gikk det galt, og det er jeg redd det vil gjøre i tilfellet innvandringspolitikken også.

Jeg er klar over at idealisme nesten er en forutsetning for venstresidens identitet, men man må også ta ansvar for konsekvensene og ikke forvente mirakler. Det har vært liten grad av selvransakelse etter støtten til de politiske og militære intervensjonene etter den kalde krigen. Men de har feilet, og den optimismen man hadde, ledet til forventninger og konklusjoner som har drept hundretusenvis av mennesker og drevet millioner på flukt.

Intervensjonene i Irak, Libya og Syria kom ikke med noen angrefrist. Det gjør heller ikke innvandringsliberalismen. Det er ikke bare pessimisme som kan være farlig. Det kan i høyeste grad også ubegrunnet optimisme.

Mer fra: Debatt