I et klasserom, under en diskusjon om abort, fikk en 14 år gammel gutt komme til ordet: "Hvorfor kan vi ikke bare gjøre som Sverige, å la kvinnene velge selv. De gjør jo det beste valget for seg". Han har rett, Abort er fryktelig vanskelig, etisk utfordrende og tungt! Men hvem skal få ta avgjørelsen? Vi kvinner må leve med konsekvensene, derfor bør vi få ta avgjørelsen.
Sverige utvidet abort grensen, og på magisk vis (kanskje?) ble det færre aborter. Hva er grunnen til dette? Får svenske kvinner nå mer frihet til å gjennomgå en grundigere vurdering, og er ikke lenger påvirket av tidspresset for å komme innenfor 12 uker og slippe nemnd, som kunne ha påvirket til abort? Lederartikkelen fra agenda magasin fastslår at de "aller fleste aborter i Norge vil, uansett om vi fjerne nemndene, utføres før uke 12. Erfaringene fra Sverige tilsier nettopp dette. Der blir hele 84 prosent av abortene utført før uke 9, mot 81 prosent i Norge" (10.10.18). En utvidelse vil signalisere at det er kvinnen som selv skal få ta avgjørelsen, og hvorfor skulle hun ikke det i 2019?
Vi er preget av følelser, spesielt i sårbare situasjoner. Abort er åpenbart et etisk dilemma, og alle vil ha egen moral i tilknytning til spørsmålet. Derfor undrer jeg, skal andres vurderinger råde over den kvinnens egne vurderinger? Hvorfor er det slik at enkelte føler de har rett til å uttale seg om andre kvinners kropper og liv? Jeg har tatt abort på grunn av økonomi, og angrer. Etikken vil være forskjellig utifra egne synspunkter, men selv føler jeg på handlingen som kynisk (mulig på grunn av usynlige holdninger i samfunnet), jeg har blitt indoktrinert. Ønskes det færre aborter, så må en samfunnsendring til, og bedre tilrettelegging. Det å stramme inn kan kun føre til uheldige utfall.