Nesodd-folket blir ansett som alternative, økologiske, og samfunnsorienterte. Stedet ved Oslofjorden der det snakkes om universell energi, spises Debio-godkjent mat, og bygges hus i fellesskap.
Men også her blir tilværelsen inndelt i mitt og ditt. Mitt hus, min hage, min lekeplass, hvor til og med eiere av økogrender har inngjerdet områdene sine. Ikke bare for å forhindre at egne barn løper ut på veien, men også for å stenge andres barn ute.
”Vi vil ikke at den skal bli overfylt,” fikk vi beskjed om av en medeier da jeg og min ett-åring var på søndagstur i nabolaget. Vi hadde funnet en fantastisk lekeplass et steinkast unna hjemme og fryden var stor. Men selv om vi ble mottatt med vennlighet, ble vi med den samme vennligheten informert om at utenforstående som oss ikke var velkomne til å være med på moroa.
Greit nok, tenkte jeg. Helt til motsigelsen gikk opp for meg litt bortover veien. Hadde ikke disse menneskene startet et slikt bofellesskap for åta avstand fra nettopp dette individualistiske levesettet? Fordi de hadde innsett at sammen kan vi berike livene våre langt mer enn det vi kan på egenhånd?
Der står det en lekeplass - stor og vidunderlig - bak gjerdet, men allikevel rett ved veien, og utenom de mest private områder. Man trenger hverken gå gjennom noens hage for å komme seg dit, eller se en annen vei for ikke å ha innblikk til noens stue. Men allikevel ønskes det at tilgang er forbeholdt medeiernes barn og deres venner. Dette forstår jeg ikke. Barna blir vel venner seg-i-mellom uansett, så lenge de får leke sammen i noen minutter? Men skiller man dem med et gjerde, har de ikke muligheten en gang.
Hvorfor forhindre andres barn i å leke her, på denne lekeplassen? Hva er det som stopper oss i å dele godene våre på denne måten? Jeg synes å se dette på langt større skala, og i et langt større bilde enn dette enkelt-tilfellet og ønsker av den grunn ikke nevne navn her. Jeg tror ikke den medeieren jeg snakket med den dagen er klar over min oppfatning av situasjonen, eller at fellesskapet i det hele tatt ønsker å ha en ekskluderende effekt.
Men denne holdningen står allikevel i sterk motsetning til både økologi, alternativitet, og kollektivisme. Det nytter ikke om vi kjenner til universets krefter, kjøper biodynamiske produkter, eller bor i fellesskap hvis vi fortsetter å holde fast ved en slik tankegang om mitt og ditt. Vi bor på samme klode og vi er alle like avhengige av den samme omverdenen. Deler vi ikke på det vi har, blir det til slutt ingenting igjen til noen av oss.