Innføring av en veiledende språknorm i barnehagen marginaliserer flerspråklige barn

I nye Stortingsmelding 19 kommer det frem at regjeringen ønsker å innføre en veiledende språknorm for det språklige grunnlaget barn bør ha med seg fra barnehagen, hvor målet er at språknormen skal bidra til å bevisstgjøre de ansatte i arbeidet med barns språklige utvikling gjennom barnehageårene.

Implisitt handler denne språknormen om det norske språket. Videre i meldingen skrives det at det ikke skal settes opp resultatmål for enkeltbarns utbytte, men samtidig ønsker de at normen skal beskrive «typisk språkkompetanse» hos 5-åringen. Dette syns jeg syns jeg høres ut som et resultatmål i mine øyne, og noe jeg finner urovekkende. Språklæring i barnehagen er komplekst, og i mange barnehage i Norge i dag finnes det barn med mange ulike førstespråk, som er i ferd med å lære seg norsk som andrespråk. Hvordan disse barna lærer norsk i barnehagen har man verken en fasit på, og det er ikke gjort på 1-2-3. Det finnes heller ingen «quick fix». Det handler om å utvikle trygge rammer, skape tilhørighet, bygge relasjoner, ha gode samtaler og dialoger i samspill mellom personalet og barna i barnehagen. Vi som har jobbet i barnehagen i mange år vet at alle barn utvikles på forskjellig tid, og det er problematisk å skulle jobbe etter progresjonsmål utfra barns alder. Hovedfokuset bør ligger på barnehagen som språkmiljø, og hvordan personalet i barnehagen legger til rette for gode arenaer for språk – hvor også førstespråket bør gis oppmerksomhet, status og verdi. For å lære norsk bør ikke hovedfokuset kun ligge på norskspråket – det fører kun til en marginalisering av barnets (og foreldrenes) førstespråk.  Dersom det utarbeides en veiledende språknorm for alle 5-åringer, vil det samtidig legges til grunn at det er det norske språket som måles, og det gir dermed et mindre helhetlig bilde av barnets totale språkferdigheter.  Det ligger derfor store begrensninger i kartleggingsskjemaer og slike «språknormer» som ikke kartlegger barnas førstespråk. I stedet for å innføre en språknorm som viser at barna mangler norskspråklige ferdigheter, bør heller fokuset ligge på personalets arbeid med vurdering av eget språkmiljø i barnehagen. For å gjøre det trengs det ingen veiledende språkform i barnehagen for å beskrive «typisk språkkompetanse» for alle 5-åringer, ettersom en slik «typisk språkkompetanse» er ulik for alle barn, uansett alder og språk.