Jeg starter likeså greit med det jeg lurer på: Hvor skal man hvile blikket når man er på bussen, på trikken og på T-banen?
Det er en problemstilling jeg den siste tiden har måttet forholde meg til, etter å ha glemt den fullstendig siden jeg sist bodde i Oslo. Pendlerbussen fra Fredrikstad til hovedstaden, byr ikke på slike utfordringer. Der setter man propper i øra, skrur på Sturgill Simpson eller hva enn man har hekt på på det tidspunktet, og ser over åskammer og ut i intet. Og forestiller seg at man er i en filmscene hvor hovedkarakteren går igjennom et eller annet. Og på de lokale bussene i Fredrikstad, der sitter alle bare og ser inn i bakhodet på hverandre.
Men på bussen, trikken og T-banen i Oslo ... Der sitter man overfor hverandre, står i hverandre, heldigvis ligger man ikke under hverandre, men noen ganger rager definitivt noen over andre (hei, armhule i ansiktshøyde). Sitter man og ser rett fram, risikerer man å ha ti til 14 møtende blikk som skvetter så raskt videre at man føler man har blitt tatt på fersken i noe alvorlig pinlig, bare på tiden det tar 34-bussen å toge på gjennom fire kryss. Gjerne med samme person.
Les også: Bokvåren 2025: Fra blodige Minnesota til en polsk Messias
Liker du å holde følge med skjermen som viser hvor i løypa man er, er det likedan. Blikket må flakke, og neimen streifer det ikke innom flere ansikter på veien dit. Har man fått en sitteplass ved vinduet, kan man selvfølgelig se ut av det. Gitt at det ikke henger en selvreklameplakat fra Ruter der og sperrer utsikten, da.
Eller det er mørkt ute, eller man er i en tunnel, slik at der man har sittet og innstendig sett ut av vinduet, plutselig ser rett i speilbildet av noens øyne. Tror det andre mennesket at jeg driver og titter på dem i smug da? Akkurat den vitenskapen som ligger bak at det er mulig, fatter jeg ikke. Men jeg får eksistensiell krise av å tenke på hvordan mobiler kan fungere også, så det går bra.
Hva er spillereglene her, rutinerte Osloborgere? Er det jeg, med mitt Østfoldske utenforskap, som leser for mye inn i dette? Er det lov å anerkjenne at man har møtt blikket til noen med et lite smil, eller fremstår man gal da? Skal man bare fortsette å skvette unna, stirre på stoppknappene til synet blir uklart og studere reklame?
«Eyes find eyes», sier de i TV-serieversjonen av From Dusk ‘Till Dawn. Hvorfor er øyne som magneter? Eller: forstår vi alle at øyne er som magneter, og at det ikke er fordi man ser rar ut, blir sjekka opp, eller har saus på kinnet, at man av og til kjenner andres øyne på seg? Kan vi i hvert fall enes om det?
Snart blir det heldigvis solbrilletid. Det gjør takk og lov det hele litt lettere.
Les også: Siste: Kvinne som bor i by romantiserer falleferdig trehus med kaldras i alle rom
Les også: EM i midlertidig galskap
Les også: – Er det forbudt å bruke huet i den norske velferdsstaten?
