---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Inneholder håp om varmere tider.
---
Det er nesten så jeg ikke tror på det, at januar er over. Visst er jeg viden kjent for å bruke overdrivelse som virkemiddel, men det kjennes mest som at jeg ikke tør å ta i når jeg sier at denne måneden må ha vart i et år.
På 31 dager har jeg kjent på flere årstider enn det som mulig kan finnes. Jeg har hørt fuglekvitter og kjent sola steike gjennom vindu. Et par dager før det, dro jeg en sekk med 20 kilo grus nedover ei mer enn snølagt gate i Oslo for å få bilen, som vi hadde klart å kjøre fast 200 meter fra huset, på veien igjen. Jeg har liggi på sofaen og hørt regnet tromme mot taket, mens gradestokken viste 8 varmegrader. Fra snøkaos i Oslo har jeg kunnet busse til et Fredrikstad uten spor av snø, med et vårdrag i lufta. Før det begynner å snø der også samme kveld, selvsagt.
Det er mørkt. Jula er nå et gjenferd som går igjen i folks brukskontoer, og bylivet er seigt og tregt. Folk kjemper seg til bussen, med de klissvåte, altfor varme vinterskoene slepende etter seg, bare for å finne ut at den er forsinka. Eller innstilt. Eller om du er heldig, bare stappet full av dampende boblejakker med vintertrøtte eiere. Sånn er januar: en våt, kald vott som lukter bikkje. Også må du liksom bare lukte på den hele tiden.
Hvorfor er det sånn at mens hele naturen, med dyr og planter og rubbel og bit, tar seg en lang pause på vinterstid, skal vi mennesker dure på som før?
Jeg hører det jo overalt: folk er trøtte og leie, de er slitne og sure. De har ikke energi. De snakker om at Öde Nerdrum ikke var helt ute da han etterspurte fellesferie vinterstid istedenfor på sommeren. Jeg er i hvert fall helt enig, for på sommeren flommer jeg over av energi og livsgnist. Men å hoppe av bussen på Tåsen en dag i januar, og gå hjem med tunge handleposer, svettende i ullgenseren som var så nødvendig på morgenen, mens snøregnet laver ned? Jeg tror ikke det er meninga at vi skal holde på sånn, jeg.
Uansett, nå er januar over. Ikke for at noen vet hva man skal gjøre med februar heller, årets desidert tammeste måned. En intetsigende flekk på kalenderen. Det midterste barnet. Har egentlig noen hatt minneverdige opplevelser fra en februar i sitt liv?
Anywho, I digress. Januar er over! Om bare få måneder står hele landet i blomst, og kollektiv vinterdepresjon kan erstattes med universell brunst. Sammen med bjørnen og blomstene og flyvemaurene skal vi ut av hi og huler, og glede oss over at vi kom oss igjennom.
Sayonara, good riddance, og adjøss, januar. Vi tok rotta på deg igjen.
Les også: Har du husket å benytte deg av din frie vilje i det siste?
Les også: To tette og litt febersvette
