---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Host i albukroken.
---
– Jeg føler meg litt rar i halsen. Håper det bare er fra vina.
Samboeren og jeg sitter i bilen på vei hjem fra middagsselskap. Han tok en julebrus, jeg tok et glass hvitt. Ikke nok til å gi utslag på promilla, men kanskje nok til å gi litt rusk i forgasseren. Kvelden ender med kryssede fingre. Det er lov å håpe. Jeg gjorde jo unna sesongforkjølelsen i midten av desember.
To timer før vekkeklokka skal melde om en ny dag, har mistanken blomstret til full forståelse. Hivende etter pusten, med to av to luftveier blokkert av snørr, er det ingen halmstrå igjen å klamre seg til. Det er bare å sende melding til sjefen og se seg slått. Det blir ingen jobb i dag.
Men arbeid blir det jo likevel. Én ting er å innse at man har blitt forkjøla, men så kommer oppgaven med å akseptere at de neste dagene blir snørrtunge og søvnløse. Fremtidsdystopien flimrer foran øynene mine fram til samboerens alarm ringer. I det han åpner øynene ser han rett inn i et blekt, angstridd ansikt, med oppsperrede, tårevåte øyne. En svak piping bygger seg opp til et ul. Det er fra meg, desperat etter å dele den byrden universet så unådig har lagt på mine skuldre. Vi har forkjølelse i hus.
Les også: Se og Hør-redaktør: – Det er synd med Märtha og Durek (+)
Så følger timer, dager, med snørring, snyting, hosting. Samboer må gi fra seg sin elskede ytterside av senga, for jeg skal hjemsøke gangen mellom soverommet og badet på nattestid som et alt for ambisiøst spøkelse. Jeg ligger og vrir meg i dårlig samvittighet i sofaen mens han handler inn, lager mat, rydder, vasker klær. Han trøster og duller. Og nei da, det er ikke krampehosta og den usjarmerende surklinga fra brystet som gjør at han ikke sover. Han bare liker å holde seg våken han, lissom.
Jeg dytter nedpå paracet. Googler hvor mange ganger i døgnet man kan trykke nesespray opp i grevet uten å brenne alt som er av nesehår. Drømmer om å skoldes i et badekar. Drømmer tilbake til en tid hvor ikke bihulene truet med å eksplodere. Brått står alle ordensmakter på døra til naboen fordi han har drevet med ulovlige eksperimenter i kjelleren. Hæ, kvepper jeg. Men det er bare feberen som har tatt overhånd og sendt meg inn i en «Fear and Loathing in Las Vegas»-oppfølger regissert av Wam og Vennerød. Etter tre døgn uten søvn, er samboer bekymra for min mentale tilstand.
Når en til slutt tror at det aldri vil ende, kommer plutselig den etterlengtede søvnen likevel. Samboer og jeg våkner begge til alarmen med et kollektivt «juhuu!», før han lar meg sove litt til. Vi er over kneika. Samboer puster lettet ut. For det eneste som er mer slitsomt enn å være forkjøla, er å ha en samboer som er forkjøla.
Les også: 2024 – Maktkamper og kuppforsøk
Les også: Når barndommens jul er forbi
