Debatt

Inn i en førkrigstid?

Forholdet mellom Russland og Vesten er iskaldt og blir stadig verre. Det minner mer om en førkrigstid enn om vilje til å finne en felles, farbar vei mot avspenning og fred.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mest truende akkurat nå er utplassering av nye, kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. Verden pustet lettet ut da presidentene Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov i 1987 fikk på plass den såkalte INF-avtalen som forbød slike raketter og fikk dem fjernet. Problemet med mellomdistanserakettene er den ultrakorte varslingstiden. De kan nå målet på et par minutter. Dette øker faren for krig ved en misforståelse dramatisk, fordi man knapt har tid til å sjekke om det dreier seg om datafeil, eller om et faktisk angrep som må besvares. Skremmende, ikke minst fordi datafeil allerede har vært på nippet til å utløse atomkrig.

Meget problematisk er Russlands utvikling av en helt ny og meget fleksibel rakett, av NATO betegnet som SSC-8. USA mener å ha bevis for at denne raketten har en rekkevidde på mer enn 500 kilometer, og dermed er et klart brudd på INF-avtalen. Dette benekter Russland. USA og NATO har gitt Russland frist ut denne måneden på å fjerne og ødelegge sine SSC-8-raketter. Lite tyder på at det kravet blir etterkommet. Da kommer mottiltak, først med oppsigelse av INF-avtalen. Det kan føre til nye atomraketter også i Vest-Europa, og dermed en svært mye mer ustabil verden.

Alternativt kan NATO satse på en kraftig utvidelse av rakettskjoldet. USA og NATO har allerede et slags rakettskjold på plass i Romania, Tsjekkia og Polen. Påstanden om at dette ikke er rettet mot Russland, men mot ikke-eksisterende våpen i Nord-Korea, Iran og Midtøsten, står ikke til troende. Det blir i alle fall ikke trodd i Moskva, og det er det avgjørende. Russerne varslet mottiltak da rakettskjoldet ble bestemt. Raketten SSC-8 kan være dette svaret. En utvidelse av rakettskjoldet, og nå entydig rettet mot russiske atomvåpen, vil bli ekstremt dyrt. Dette er en utgift Europa må ta alene, uten økonomisk støtte fra Trumps USA.

Verden er på mange måter mer ustabil nå enn under den kalde krigen. Den gang visste partene meget godt hvor de hadde hverandre. Det ble erkjent at en krig ville være totalt ødeleggende for alle. Nå fables det om mulighet for begrenset atomkrig. Mens partene den gang snakket sammen fordi de måtte, blir samtaler fra NATOs/USAs side i dag mer betraktet som en belønning for lydighet og god oppførsel. I stedet ser man at fiendebildene dyrkes. I motsetning til tidligere, blir Russland nå klart utpekt som fienden når NATO øver. Det samme, men med NATO som fiende, skjer i Russland.

I mediene hausses fiendebildene opp nesten daglig. Samtidig viser ingen av partene evner eller vilje til å forstå hvordan motparten føler og tenker. Det den ene hevder at er rent defensive tiltak, oppfattes av den andre som truende aggresjon. Hva som er riktig, spiller mindre rolle fordi det er hvordan det oppfattes som utløser mottiltakene. Når begge parter gjør denne samme feilen, havner verden i en ond spiral med opprustning, inkludert atomopprustning, som ingen klarer å stoppe. Det er dit vi kan være på vei.

Mange husker den elleville gleden da Muren falt og vi etter atomfrykt og kald krig trodde på en verden preget av fred og samhold. Når gikk det galt? Listen er lang og kan lett gjøres enda lenger. Var det da NATO begynte framrykkingen østover med innlemmelse av Russlands tidligere allierte? Var det behandlingen av Russland som en slagen fiende mer enn som en likeverdig partner? Var det med Putins ambisjoner om å gjenreise Russland som stormakt med opprustning og en mer aggressiv militær tilstedeværelse? Var det kuppet i Ukraina med ønske om å bli innlemmet i NATO? Eller var det med Russlands annektering av Krim at et allerede stadig dårligere forhold skar seg for alvor?

Krim ligger der som en enorm verkebyll og hindrer enhver tilnærming og avspenning. Annekteringen var et grovt brudd på all internasjonal rett. Reaksjoner måtte komme. Men samtidig kommer vi ikke utenom at Krim aldri kan tvinges tilbake til Ukraina med fredelige midler. Det brutale spørsmålet NATO da må stille seg, er om vi er villige til å gå til krig mot Russland for Krim? Hvis ikke, må det finnes andre løsninger. Sanksjonene virker ikke, de bare stålsetter russerne og gir dem en følelse av at de ikke har noe å tape på andre områder heller. Fortsetter vi som nå, tar vi med på kjøpet en stadig mer ustabil verden.

Det sitter langt inne å gi Russland aksept for annekteringen av Krim. Men samtidig ønsker et stort flertall av befolkningen på Krim minst av alt en tilbakeføring til det ustabile og gjennomkorrupte Ukraina. Krim er gammelt russisk område som ble gitt som symbolsk gave til Ukraina i 1954 av daværende sovjet-diktator og ukrainer Nikita Khrusjtsjov. Innad i Sovjetunionen hadde det ingen praktisk betydning, det har det i dag. Det trengs en debatt om Krim kan forbli russisk, men uten at det svekker muligheten til å dempe russiske ambisjoner om flere «grensejusteringer».

Farligst av alt, er om vi nå er på vei inn i en ny spiral med atomopprustning, samtidig som vi har ledere på begge sider som verken har evne eller vilje til å snakke sammen. Da er katastrofe garantert, selv om vi ikke vet når den kommer.

Mer fra: Debatt