Inkluderende fritidsliv

Vår tids barselfeber er også skadelig, til og med dødelig. Og den er mye vanskeligere å vaske bort.

«Desse blada lev av kvinners misnøye og usikkerheit på seg sjølv. Det blada fortel deg, er at du alltid kan bli betre. Du er aldri bra nok.»

Forfatter og journalist Agnes Ravatn om norske kvinneblad.

Renere hus. Kulere interiør. Slankere kropp. Glattere hud. Finere hår. Lekrere barn. Sunnere mat. Morsommere venner. Hvitere tenner. Det er visst det kvinner vil ha.

I denne flommen av perfeksjonisme dukket en blogger ved navn Fotballfrue opp denne uka. Hun er visstnok veldig kjent og veldig populær. I tillegg er hun veldig pen, veldig tynn, veldig rik, veldig velkledd og i det hele tatt veldig vellykket. Caroline Berg Eriksen, som hun egentlig heter, har ingen feil eller mangler. Man får lyst til å sitere Odvar Nordlis berømte utsagn om Gro Harlem Brundtland: «Den dama er itte født, hu er konstruert».

Fotballfrue er blitt mamma. Gratulerer med det. Fire dager etter fødselen la hun ut et bilde av seg selv på Instagram. I bare undertøyet, og med en mage like flat og fast som ei skjærefjøl. I det hele tatt en kropp så lytefri at man skulle tro den var uberørt av menneskehender.

Skal vi dømme etter kommentarfeltene på Instagram, Facebook og andre steder, er folket nå delt i to: Den ene halvparten synes Fotballfrue er en herlig lekkerbisken som har fått igjen for årevis med hardt slit der kroppen har vært underlagt et kjernesunt og knallhardt trenings- og kostholdsregime. Den andre halvparten synes bildet er uttrykk for et vanvittig kroppspress som er usunt og farlig. Dessuten lurer en betydelig minoritet på hvorfor den nybakte mora ikke går med bleie. Alle som har født vet at det er veldig lurt de første dagene etter at barn, morkake, navlestreng og et imponerende kvantum blod, fostervann og andre kroppsvæsker har sett dagens lys.

I går kunne VG fortelle at to av ti kvinner misliker å kle seg naken for sin elskede. En av dem forklarer blygheten slik: «Det høres ikke logisk ut, men sånn er det. Jeg har jo strekkmerker og arr etter keisersnitt. Det ser du ikke i media». Mange kvinner gir uttrykk for at de blir slitne av alle forventningene. Tar du en prat med en sykmeldt eller utbrent venninne, er sjansen stor for at mesteparten av det hun forteller om sin stressende og utmattende hverdag, handler om fritida - ikke om jobbsituasjonen.

Sykefraværet blant kvinner er høyere enn blant menn. Hvorfor det er slik, er det ikke så enkelt å få klare svar på. Tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt har antydet at det kan være en sammenheng mellom lykkepresset og sykefraværet. «Da jeg spurte en av våre fremste sykefraværsforskere om hva som kan være årsaken til at nedgangen i sykefraværet er klart større for menn enn kvinner, sa han at én grunn kan være utseendepress og økende krav til både et vellykket familieliv, en pen og veltrent kropp og en «skinnende» fritid. Dette har ikke forskerne greid å fange opp i sine beregningsmodeller,» skrev Huitfeldt i en kronikk.

Det er en interessant teori, som jeg håper forskerne kan grave mer i. Folk er sikkert forskjellige, men personlig leser jeg nesten aldri såkalte kvinneblader. De gjør meg bare trist og nedstemt. De får meg til å føle meg dum, feit, stygg og sjuskete kledd. Bosatt i et rotete, simpelt, utdatert og møkkete hjem. Sjansen er ganske stor for at tungsinnet hadde festet seg for alvor dersom jeg skulle begynne å sammenligne et høyst gjennomsnittlig liv med drømmetilværelsen Fotballfrue og hennes medspillere nyter der oppe i stratosfæren sin.

Det viktigste instrumentet vi har hatt i kampen mot sykefraværet de siste åra, er den såkalte IA-avtalen, eller Avtalen om Inkluderende arbeidsliv. Den utløper neste år, men blir forhåpentligvis videreført og videreutviklet. Det er verken overraskende eller rart at både arbeidsminister, arbeidsgivere og arbeidstakere har vært mest opptatt av - nettopp, arbeid, når de har lagt planer for å få ned sykefraværet. Men det er en stor risiko for at de dermed har oversett en del av livet som har vel så stor betydning for mistrivsel, slitasje og fravær: Fritida.

Regjeringen, fagorganisasjonene og arbeidsgiverne kan ikke vedta forskrifter for hvor mye tid vi skal bruke på sminke og manikyr. En statlig norm for privat ambisjonsnivå innen interiør og husarbeid er heller ikke en god idé. Men hvis arbeidslivspolitikken skal lykkes, må den bygge på mest mulig kunnskap om hva som gjør folk syke. Det er ikke bare tida vi tilbringer på jobb som betyr noe. De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet, også de ulykkene som kan bringe kvinner på randen av nervøst sammenbrudd. Utbrenthet og spiseforstyrrelser er vanligere hos kvinner enn hos menn. For depresjoner er tallene noe mer usikre. Men det er et kjent faktum at stress gjør folk deprimerte.

Dersom det faktisk viser seg at Huitfeldts teori har noe for seg, og at forskerne finner en sammenheng mellom skyhøye forventninger, mistrivsel og sykdom, bør det få noen konsekvenser. Vi kan i det minste forvente at medier, bloggere, reklameindustri og forbrukere blir mer bevisste.

I hele november har store deler av verdens herrer gått med bart for å støtte kampen mot prostatakreft. Det finnes ikke lignende aksjoner for å øke oppmerksomheten rundt typiske kvinnelidelser. At vi skulle anlegge mustasje er kanskje å dra det litt langt, men det går an å protestere mot den perfeksjonistiske ensrettingen. I går la tidligere AUF-leder Gry Larsen ut et bilde av sin mage på Facebook, med hashtagen #normalfrue. To måneder etter forrige fødsel er den vakker på en helt annen måte enn vaskebrettet til Fotballfrue. Strekkmerkene og magefettet forteller en historie om levd liv. Et barn er født, og det setter sine spor.

Fotoprosjektet «4th trimester» går ut på det samme. Der poserer helt vanlige mødre i undertøy med ungene sine. De har arr, flesk, vom. Det eneste kriteriet for å delta, er at du er mor. Et vanlig spørsmål kandidatene stiller til prosjektets nettside, er dette: «Am I too big, old, small, typical, not typical, young?» Svaret er: «No! This project is about women and we want to include EVERY representation of women we possibly can no matter your age, size, presentation, etc.»

En typisk billedtekst på «4th trimester» kan fortelle at den avbildede mora har lagt på seg ganske mye i svangerskapet, men at hun nå jobber hardt for å - nei, ikke bli perfekt eller akkurat som før, men å slå seg til ro med det hele. Strengt tatt burde ikke det være noe man trengte å jobbe hardt for. En fersk studie fra Sverige kan kanskje gjøre den oppgaven litt enklere for flere av oss. Kristina Holmqvist Gattario undersøkte ungdommers forholdt til egen kropp. Blant 16 år gamle jenter mente 43 prosent at de var for tykke.

Men det mest interessante funnet var tre kjennetegn som gikk igjen hos ungdommene som var fornøyde med utseendet sitt: De var mer opptatt av hva kroppen kunne gjøre, enn hvordan den så ut. Det var lite snakk om kropp og utseende hjemme hos dem. De hadde et bevisst og kritisk forhold til medias kroppsideal.

En løsning ser med andre ord ut til å være at norske kvinner bør lese færre ukeblad og lykkeblogger, og flere svenske forskningsrapporter.