Dødsbudskapet om Ariel Sharons bortgang blir i flere medier omtalt som en stor krigers bortgang og i Israel æres og minnes han som en krigshelt. Det bør heller fokuseres på hans krigsforbrytelser.
Sharon var kommandant i den israelske hæren fra starten i 1948og markerte seg tidlig som en hensynsløs militær leder. I midten av oktober 1953 sprengte israelske spesialstyrker under ledelse av Sharon store deler av den palestinske landsbyen Qibya og drepte 69 mennesker (Burke, J. "From butcher to 'Lion' to Prime Minister of Israel" The Observer 4.februar 2001).Sharon hadde utstyrt sine menn med 600 kg av eksplosiver. I alt ble det nesten 50 hus ødelagt og de fleste landsbyboerne døde da bygningene ble blåst opp (ibid).
I løpet av sin militære karriere ble Sharon av israelere ansett som en av de største feltkommandanter og krigere i Israels historie og en av landets største militære strateger. Som kommandant i angrepet på Sinai i seksdagerskrigen og beleiringen av den egyptiske hæren iYom Kippur -krigen, fikk han dessuten en heltestatus i den israelske offentligheten. Etter at han sluttet i hæren fikk Sharon en rekke ministerposter i Likud -ledede regjeringer i 1977-1992 og 1996-1999 .Han ble leder av Likud i 2000 og fungerte som Israels statsminister 2001-2006 .
I den libanesiske borgerkrigen i 1982 okkuperte Israel Sør-Libanon.Israelsog ikke minst SharonsrolleiSabraogShatila-massakrenavpalestinskeflyktninger, førte til massive reaksjoner både hos den israelske fredsbevegelsen og internasjonalt.
Kahan-kommisjonen (Malone, L.A. “The Kahan Report, Ariel Sharon and the Sabra-Shatilla Massacres in Lebanon: Responsibility Under International Law for Massacres of Civilian Populations”,College of William & Mary Law School William & Mary Law School Scholarship Repository,Faculty Publications 1985) som ble nedsatt av den israelske regjeringen, fant i 1983 ut at daværende forsvarsminister Sharon i 1982, bar et personlig ansvar for massakren på sivile palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila utført av maronittiske kristne militser, også kalt falangistene. Falangistene var støttespillere for den israelske krigs- og invasjonsmakten.
Kahan-kommisjonens rapport understrekte for øvrig det svært nære samarbeidsforholdet og ”symbiotiske relasjonen” mellom de kristne falangistene den israelske hæren:
“The link between the Christian forces and the State of Israel was
formed shortly after the civil war. In the course of time, this link
grew stronger, from both political and military standpoints. The
Christian forces were promised that if their existence were to become
endangered, Israel would come to their aid. Israel extended
significant aid to the Christian armed forces, supplying arms,
uniforms, etc., and also training and instruction.”(s.381, ibid).
Sabra og Shatila-massakren skjedde mellom 16. september og 18. september 1982 og dødstallene varierer fra 700 til 3500 (Store Norske leksikon, nettutgave). Falangistene hadde blitt sendt inn i leirene for å ”tømme ut” palestinerne mens de israelske styrkene omringet leirene, blokkerte leirens utganger og ga logistisk støtte .Den blodige massakren førte til at Sharon fikk økenavnet " Slakteren fra Beirut".
Meldingen om Sharons er ikke akkurat et sorgens budskap for de av oss som er genuint interessert i fred og forsoning i Midtøsten. Sharon bør bli husket for ettertiden som den krigsforbryter han var og som internasjonalt - dessverre - ikke ble stilt rettslig til ansvar for sine ugjerninger.
