Ingen spurte hvorfor pappa var så sint

Kan politikeren som vil forhindre overgrep mot barn snart rekke opp hånda?

Da det første varselet kom til fotballforbundet i Hordaland sommeren 2018, lot de være å melde fra til politiet eller klubben han tilhørte. Fotballdommeren var tross alt en mann de hadde tillit til. En ildsjel med plettfri politiattest.

Han fikk holde på i 11 måneder til, før han sommeren 2019, etter flere varsler, ble pågrepet. I slutten av oktober i år kom dommen: Den 29 år gamle mannen er dømt for seksuelle overgrep mot 27 mindreårige gutter.

Flere av hendelsene han er dømt for, fant sted etter varselet i 2018.

Les også: Forlaget vil ikke assosieres med boka. Nå er den nominert til høythengende pris. Og utsolgt

Det som kanskje er mest hjerteskjærende, er at saken fra Hordaland, med så mange ofre, på langt nær er unik. Et utvalg saker fra de tre siste årene viser problemets omfang:

I fjor sommer ble en annen ung fotballdommer dømt til 16 års fengsel for nettovergrep mot 270 tenåringsgutter i tillegg til fysiske overgrep mot mer enn ti av dem. I 2018 ble en kvinne i 50-årene dømt til to års fengsel for gjentatte seksuelle overgrep mot sine to mindreårige sønner. Tirsdag begynte rettssaken mot en mann i 40-årsalderen som er siktet for overgrep mot egne barn og stebarn i sju år. Det er grusomt å tenke på hvor lenge disse overgrepene pågikk uten at noen avdekket hva som skjedde. 

En årsak til dette er mangelfull opplæring hos dem som jobber med barn.

I høst har jeg reist rundt til mange byer i Norge og holdt foredrag om min bok «Pappas hemmelighet» – en sakprosabok som handler om min far som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn.

I den forbindelse er jeg blitt kontaktet av frustrerte lærere og trenere som opplever at studiet ikke ga tilstrekkelig opplæring i hvordan de skal oppdage, melde fra om og snakke med barn om seksuelle overgrep.

I likhet med mange andre overgrepsutsatte barn, endret pappas atferd seg etter at misbruket startet.

Les mer: Faren til Vilde tiet om overgrepene i 40 år: – Hvorfor hadde han ikke sagt noe før?

Det var et helvete å ha ham i klasserommet, han endte i slåsskamper og tømte kronespill for penger. Men ingen lærere eller voksenpersoner spurte om hvorfor pappa plutselig var blitt så sint.

Faren til Vilde på barneskolen. Foto: Privat

Da jeg begynte på mitt bokprosjekt, var jeg overbevist om at mye hadde skjedd på området siden pappa vokste opp på 1970-tallet.

At lærere i dag vet at utagerende atferd som regel har en bakenforliggende forklaring.

Men i sommer publiserte Redd Barna resultatene av en spørreundersøkelse der to av tre lærere oppga at de enten ikke har fått eller bare har fått mangelfull opplæring i hva de skal gjøre dersom de er bekymret for at elever opplever omsorgssvikt, vold eller overgrep.

Og i en undersøkelse fra 2019 svarte omkring 70 prosent av barnehagelærere at de ikke har hatt undervisning i hvordan de skal gjennomføre en samtale med et barn om vold og seksuelle overgrep, selv om dette har vært et krav siden 2016.

Det mangler opplæring og kunnskap til tross for at nye tall fra Nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress viser at hele 6 prosent av alle barn i Norge har opplevd seksuelle overgrep fra en voksen. Regjeringen har siden 2017 snakket varmt om opptrappingsplanen mot vold og seksuelle overgrep.

I utredningen som danner utgangspunktet for planen står det at «Regjeringens mål er at god og riktig kompetanse om vold og overgrep skal finnes i alle sektorer og tjenester» (s. 43). Resultatene fra undersøkelsene jeg viser til, avslører at regjeringens mål på langt nær er nådd.

Utviklingen går altfor seint!

Les også: Ansvarsperson i fotballklubb i Oslo tiltalt for overgrep mot to spillere

Omkring 300.000 barn oppholder seg i norske skoler og barnehager, og mens vi venter på at politikere og utdanningsinstitusjoner tar ansvar for at temaet faktisk innlemmes i læreplanen – blir flere av dem utsatt for overgrep.

Den gode nyheten er at kunnskap om hvordan overgrep skal avdekkes og unngås, finnes. Forebyggende arbeid i form av grensesetting og opplæring i å si fra hvis man blir utsatt, er det aller viktigste vi kan gjøre for å forhindre at overgrep skjer. Prosjektet «Barnehjernevernet» som er blitt iverksatt i Oslo reiser blant annet rundt til barnehager og skoler for å informere om grensesetting.

Målet er at helsestasjon, barnehage, barnevern, tannlege, skole, Nav og fastleger skal operere ut fra et felles kunnskapsgrunnlag.

Det er på tide at lignende kunnskap gis til barn i resten av landet.

Tidligere har jeg skrevet om hvordan Smiso-sentre (lavterskeltilbud for vold- og overgrepsutsatte) i hele Norge, må tigge lokalpolitikerne om penger for at de skal få gjort jobben sin. I tillegg sier rundskrivet som Smiso-sentrene må forholde seg til, at undervisning og «forebyggende arbeid kun skal stå for en mindre del av driften».

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Vi trenger en stabil finansiering til hjelpeorganisasjonene og til konsultasjonsteamene som går over år slik at barn kan lære om grensesetting og få hjelp, uavhengig av hvor i landet de er bosatt. Samtidig må hver enkelt av oss ta ansvar.

Ta en prat med nabojenta som plutselig har endret atferd. Spør gutten på sju om hva som er grunnen til at han blir så sint for små ting.

Våg å tro at den snille fotballdommeren faktisk kan være en som begår overgrep. Og si fra om det.

Det tok 40 år før min far fortalte om hva han var blitt utsatt for som barn. Hadde en voksenperson snakket med ham den gangen, kunne pappas livshistorie vært en annen.