Ingen penger til døve/hørselshemmede barn, men hundrevis av millioner kroner går til navnebytte fra NSB til Vy

Det er veldig nedslående å lese om pengebruken i forbindelse med navnebyttet fra NSB til Vy når myndighetene sier at de ikke har råd til å bruke mer penger på døve/hørselshemmede barn og unge.

Da cochleaimplantatet, et avansert hørselsteknisk hjelpemiddel som opereres inn i sneglehuset i øret, kom på slutten av 1980-tallet, fikk stadig flere døve/hørselshemmede barn tilbud om denne operasjonen. Dette har gjort at de i større grad har blitt integrert i ordinære skoler. Mange hadde troen på at cochleaimplantat (heretter kalt for CI) får døve barn til å høre normalt. Denne tankegangen tiltok på slutten av 1990-tallet. I perioden fra slutten av 1990-tallet til midten av 2010-tallet var det nærmest ingen døve/hørselshemmede barn som fikk tilbud tegnspråk i tillegg til CI. Nesten alle døve/hørselshemmede barn gikk integrert i vanlige skoler. Tre av fire statlige døveskoler ble lagt ned i 2011, og den siste statlige døveskolen ble lagt ned i 2017. I dag er tegnspråkundervisning svekket som et følg av dette.

Dette har ført til det triste faktum at mange barn med CI sliter både faglig og sosialt (Kermit 2018). De sliter med det som kalles språkdeprivasjon (Glickman og Wyatte 2019). Språkdeprivasjon defineres som mangel på språklig stimulering hos et individ. Det fører til at de ikke har den språkfølsomhet som er nødvendig for å fungere i samfunnet. Mange døve/hørselshemmede barn mangler evnen til å forstå meningen bak det som blir sagt, for eksempel å forstå ironi og ulike bruk til forskjellig sosiale situasjoner. Språkdeprivasjon i språkinnlæringsperioden får ofte alvorlige konsekvenser for både opplæring og sosialt liv. Mange av disse barna sliter psykisk (Øhre 2017). Det er ikke noe tvil om at CI er fantastisk hjelpemiddel, men fungerer best sammen med tegnspråk.

En viktig årsak til at døve og hørselshemmede barn ikke får en optimal språklig utvikling er at det er stor mangel på tegnspråkkompetanse i skoler og barnehager. Det finnes rett og slett ikke nok tegnspråkpedagoger til å oppfylle tegnspråklige barns rettigheter til opplæring.

Nå kjemper Norges Døveforbund og Hørselshemmede barns organisasjon om å få gjennomslag for tegnspråkløftet, en satsing av OsloMET som innebærer investering av 60 millioner i tegnspråk i løpet av tre år. Det er et skrikende behov for et slik løft. I et helhetsperspektiv vil det spare samfunnet for enorme kostnader. Staten kan spare store beløp på at døve/hørselshemmede ikke blir holdt utenfor arbeidslivet pga. hørsel og språk, men vi blir fortalt at det er for dyrt og man har ikke råd til det. Vi spør – virkelig? Har man ikke råd til å sørge for rettigheter for opplæring av tusener av døve/hørselshemmede barn når man har råd til å bruke hundre millioner kroner på merkevarebygging av Vy?

Norges Døveforbund som er en språkorganisasjon har siden 2015 opplevd at tilskuddet fra Bufdir er redusert med mer enn 1 million kroner. Det er behov for brukerorganisasjon som jobber for tegnspråklige døve/hørselshemmede barn, men vi får stadig mindre i støtte.

Staten ønsker en økt satsing på frivillighet og styrking av tegnspråk som et språk, men gir ikke midler til tegnspråkløftet. Det fører til tusener av barn lider. Samtidig opplever vi at det blir brukt et stort beløp på navnebyttet fra NSB til Vy.

Kostnader med å kutte ut 60 millioner kroner til tegnspråkløftet og støtten til Norges Døveforbund som språkorganisasjon koster mye mer enn 280 millioner som det koster å bygge opp merkevaren Vy.

 

Referanseliste

Glickman, Neil S. og Wyatte C. Hall «Language Deprivation and Deaf Mental Health» Routledge, Taylor & Francis Group - 2018

Kermit, Patrick ”Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole. Kunnskapsoversikt over nyere nordisk forskning” – på oppdrag fra Hørselshemmede Landsforbund – 2018

Øhre, Beate ” Mental Disorders and Traumatic Experiences in Deaf and Hard of Hearing Adult Psychiatric Outpatients” Oslo universitet