Dagsavisens lederartikkel fredag 23. mai tar for seg diskusjonen rundt kommentaren om Nobelkomiteen og First House fra Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle. Artikkelen drøfter blant annet rammene for norsk meningsjournalistikk. Det er en interessant og viktig diskusjon.
På ett punkt må jeg imidlertid arrestere Dagsavisen. Med henvisning til en fersk fellelse av Stavanger Aftenblad, hvor Pressens Faglige Utvalg (PFU) blant annet slo fast at «imøtegåelsesretten er sjangeruavhengig», hevdes det at PFU «brått satte en ny standard på dette området». Det skal Dagsavisen slite med å dokumentere.
Siden lederartikkelen tilsynelatende blander de to tingene: Den samtidige imøtegåelsesretten er slått fast i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, hvor det heter at: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»
Tilsvarsretten, som er en rett til etterfølgende replikk eller innlegg (og altså noe annet enn samtidig imøtegåelsesrett), er formulert i punkt 4.15: «De som er blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar, med mindre angrep og kritikk inngår som ledd i en løpende meningsutveksling.»
Undertegnede har - lenge før den siste debatten brøt løs - gått gjennom samtlige saker i PFU fra 1996 (inkludert den omtalte Stavanger Aftenblad-saken), hvor et medium har blitt felt for brudd på den samtidige imøtegåelsesretten i tilknytning til leder- eller kommentarartikler. Det dreier seg om totalt 13 saker. En rekke av dem har paralleller til de problemstillingene vi står overfor i de siste sakene. Og PFU har ved flere anledninger - til dels mange år tilbake - slått fast det som Dagsavisen lanserer som en «ny standard», nemlig at den samtidige imøtegåelsesretten er uavhengig av journalistisk sjanger. Gjennomgangen ble laget til det siste styremøtet i Norsk Redaktørforening (NR), og dokumentet er tilgjengelig på www.nored.no.
For ordens skyld; Harald Stanghelle er styreleder i NR, og som sådan undertegnedes arbeidsgiver, uten at det påvirker mine betraktninger her.
Det PFU dessuten har understreket en rekke ganger, er at den ekstra takhøyden som man må tillate på leder- og kommentarplass i utgangspunktet gjelder meninger og karakteristikker. Det er altså ikke fritt fram for å komme med sterke beskyldninger av faktisk art. I en sak fra 2009 sier for eksempel utvalget: «Utvalget vil imidlertid understreke at den omtalte takhøyden nettopp gjelder meninger, i form av ytringer og karakteristikker. Men også på lederplass er det viktig å tilstrebe at faktiske opplysninger er dokumenterte.(…) Etter utvalgets mening kan det ikke være tvil om at den påklagede lederartikkelen inneholder påstander av faktisk art, påstander om at (…) har en praksis som ikke er forenlig med de krav pressen selv setter. Derfor mener utvalget at klageren burde ha fått mulighet til samtidig imøtegåelse.»
Dette er helt i tråd med den veilederen til Vær varsom-plakaten som er ført i pennen av Presseforbundets tidligere generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, som satt som generalsekretær fra 1996 til september 2013. Dagsavisen berører et interessant og viktig tema, som det er grunnlag for å diskutere nærmere. Som vi alle vet er ikke presseetikken hogget i sten, en gang for alle. Den er dynamisk og - ikke minst - åpen for diskusjon og revisjon. Men å påstå at PFU nylig har satt en «ny standard», er det ikke grunnlag for.